Debatt

Kulturpolitikkens svanesang?

Også Norge står overfor utfordringer som kan rive grunnen unna den spesifikke offentlige kulturpolitikken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Ole Marius Hylland, forsker/kulturhistoriker/dr.art. ved Telemarksforskning

Går den offentlige kulturpolitikkens optimistiske epoke mot slutten? Kommer kulturdepartement og kulturråd som ble opprettet i mange land etter siste verdenskrig, etter hvert til å bli nedlagt? Det er spørsmål vi diskuterer i sluttkapitlet i vår ferske bok om norsk og internasjonal kulturpolitikk.

Mange land har – i vid forstand – ført en aktiv offentlig kulturpolitikk i flere hundre år. Men det var først etter siste verdenskrig at mange land etablerte et spesifikt offentlig virkemiddelapparat på kulturfeltet: Storbritannia opprettet sitt «Arts Council» i 1946; Frankrike opprettet et kulturdepartement i 1959; Norge opprettet Norsk kulturråd i 1965 og etablerte Riksteater, Riksutstillinger og Rikskonserter på 1940-, 50- og 60-tallet. Nå – etter 60–70 år med mer eller mindre målrettet kulturpolitisk innsats – er det kanskje tid for evalueringer av resultatene? Har myndighetene nådd de målene de opprinnelig satte seg? Er det i det hele tatt mulig å nå de stolte kulturpolitiske målene ved hjelp av offentlige virkemidler? I flere land stilles det ubehagelige spørsmål til dette. Generelt press på offentlige finanser har medført nedskjæring i offentlig kulturstøtte. Høyrepopulismens frammarsj har også utfordret den brede kulturdemokratiske kulturpolitikken. Et kulturpolitisk foregangsland som Frankrike opplever nå – etter flere tiår med en offensiv kulturpolitikk under André Malraux og Jack Lang – en dyp kulturpolitisk legitimitetskrise.

Norge har lenge vært skjermet fra kulturpolitiske nedgangstider. Vi har også solide kulturpolitiske tradisjoner – med et høyt offentlig støttenivå til institusjoner og en mer velferdsorientert kunstnerpolitikk enn de fleste andre land. Men også Norge står overfor noen utfordringer som potensielt kan rive grunnen unna den spesifikke offentlige kulturpolitikken, slik vi har kjent den de siste 60–70 åra:

1) Å demokratisere kulturen har kanskje vært det viktigste kulturpolitiske målet i alle land. Derfor satset franskmennene offensivt på å bygge regionale kulturhus som skulle bringe den høye kunsten ut til folk flest. Tyskerne ville demokratisere kulturen ved hjelp av en ny og bred «sosiokulturell» kulturpolitikk. Norge og Sverige opprettet rikskulturinstitusjoner for å bringe kunsten ut til alle lag av folket i bygd og by. Men nå tyder flere internasjonale og norske studier på at man knapt har lykkes med kulturdemokratiseringspolitikken: Det er fortsatt mest en kultur- og utdanningselite som bruker kulturtilbudene. Er det fortsatt noen vits i at myndighetene bruker offentlige penger på kulturdemokratisering?

2) En hoveddel av den offentlige kulturstøtten går til svært tradisjonelle kulturinstitusjoner. Mange institusjonsteatre og orkestre formidler kunst til publikum omtrent på samme måte som de gjorde for over 100 år siden. De fleste utøvende kulturinstitusjoner mottar fra 70 til 95 % av årlige driftsutgifter fra det offentlige. Slik er det både i Norge og de fleste andre vesteuropeiske land. Men i de siste 20–25 årene har kulturlivet gjennomgått en gigantisk digital revolusjon. Gir det da fortsatt mening å bruke så mye offentlige midler til å støtte mer eller mindre «museal» kulturformidling?

3) Et viktig kulturpolitisk mål har vært å yte offentlig støtte til profesjonelle kunstnere for at de skulle få noenlunde anstendige levekår. Kunstnerpolitikken har også vært bedre utbygd i Norden enn i de fleste andre land. Men fortsatt lever mange kunstnere under nokså miserable levekår. Og fortsatt er det store inntektsforskjeller – både mellom kunstnergrupper og innad i de enkelte grupper. Det virker ikke som om kunstnerpolitikken klarer å løse kunstnernes lavinntektsproblemer.

4) Etterkrigstidas offentlige kulturpolitikk har i hovedsak blitt utviklet innenfor nasjonalstatenes rammer. Vi kan snakke om en typisk fransk, britisk, tysk og norsk kulturpolitikk. Men kulturproduksjon og -formidling er etter hvert blitt stadig mer internasjonal og/eller global. Spørsmålet er om en begrenset nasjonal kulturpolitikk ikke er i ferd med å bli utdatert i globaliseringens tidsalder?

5) I løpet av de siste 20–30 årene er det blitt stadig mer vanlig å legitimere den offentlige kulturpolitikken instrumentelt. Det hevdes stadig at kulturlivet må få offentlig støtte fordi det har positive effekter («impacts») utenfor sitt avgrensede felt. Således hevdes det gjerne at kunst og kultur bidrar til økonomisk vekst, regional utvikling, positiv folkehelse, bedre skoleprestasjoner og/eller bærekraft. Etter vårt syn er det svakt vitenskapelig grunnlag for flere slike påstander. Men det er i og for seg ikke vårt poeng her. Vi ser imidlertid for oss at slike legitimeringer på sikt kan undergrave den spesifikke offentlige kulturpolitikken. For hvis kulturpolitikk primært begrunnes for sitt bidrag til regional utvikling eller folkehelse, kunne vel like godt Kommunaldepartementet og/eller Helsedepartementet ta ansvar for feltet?

Etterkrigstidens sektoriserte offentlige kulturpolitikk står altså overfor store utfordringer. I hvilken grad kan kulturpolitikerne begrunne fortsatt offentlig satsing på kulturfeltet i disse turbulente politiske tider? Velferdsstaten knaker i sammenføyningene, og det kreves stadig bedre begrunnelser for offentlige utgifter på alle felt. Det er ikke vårt mål med dette innlegget å ta til orde for å legge ned den offentlige kulturpolitikken, heller ikke å skjære drastisk ned på offentlige kulturutgifter. Vi kunne – om plassen hadde tillatt det – også ha pekt på flere motargumenter mot «utfordringene» foran. Et hovedpoeng med diskusjonen vår er likevel at begrunnelsene for en spesifikk offentlig kulturpolitikk i dag ikke er helt selvfølgelige – og at dens framtid kan være usikker. Det trengs derfor en ny diskusjon om organiseringen av, og begrunnelsene for, den offentlige kulturpolitikken. Som vi avslutter i boka vår: Kanskje må kulturpolitikken finne opp seg selv på nytt.

Mer fra: Debatt