Trettebergstuen mener likestilling i filmbransjen gir kvalitet. «Hva folk vil si» med Maria Mozhdah i Iram Haqs regi er eksempel på en film med kvinnelig regissør med suksess. FOTO: MER FILM

Trettebergstuen mener likestilling i filmbransjen gir kvalitet. «Hva folk vil si» med Maria Mozhdah i Iram Haqs regi er eksempel på en film med kvinnelig regissør med suksess. FOTO: MER FILM

Vis bildetekst
Foto:

30-01-2018

Kulturpolitikken etter metoo

Metoo har for alvor fått opp folks øyne for hva resultatet av mangel på likestilling kan innebære.

Det startet med opprop fra kulturlivet. Ukulturen er heldigvis oppe i dagen, og alle er enige om at det må gjøres mer. Politikken kan ikke utrydde dårlige holdninger. Men det er den brede likestillingspolitikken som er det beste virkemiddelet mot ukulturen. Også når det gjelder seksuell trakassering, har politiske valg en betydning, og det er likestillingspolitikken som teller.

Ingen del av samfunnet er på sitt beste om den ikke er likestilt. Der det ene kjønn er underrepresentert speiles ikke samfunnet slik det reelt sett ser ut og er. Beslutningene blir dårligere. Folk kjenner seg ikke igjen. Ikke i politikken, ikke i næringslivet, ikke i kunsten eller i kulturlivet. Det burde være et ukontroversielt utsagn. Så hvorfor er motstanden så stor mot å innføre tiltak for økt likestilling?

Samtidig som metoo-bølgen så kjærkomment skyller inn over oss, sitter regjeringen på forslag til tiltak for økt likestilling de ikke vil benytte seg av.

Ap har lenge kjempet for tiltak for å gjøre kulturlivet mer likestilt. Likestillingen i norsk film og drama er et bevis på at politikk virker: da vi la fram filmmeldingen Veiviseren i 2007 innførte vi målet om minst 40 prosent kvinnerepresentasjon foran og bak kamera. Statistikken viser at det fungerte. Kvinneandelen gikk opp i årene som fulgte. Ikke mye, ikke raskt nok, men det gikk rett vei.

Da Høyre overtok i 2013 stanset det. «Likestilling er ikke et mål for oss å ha fokus på», uttalte daværende kulturminister Widvey, og fjernet formuleringen om likestilling i tildelingsbrevene. Også det fungerte. Etter 2013 har kvinneandelen gått ned igjen.

En filmbransje med for lav kvinneandel gir seerne film og TV-drama som er for lite representativt. Som ikke speiler virkeligheten. Vi får bedre film og serier av at flere kvinner står bak historiene. I tillegg blir det arbeid til kvinnelige filmarbeidere, av å ha et slikt tydelig mål. Bedre kunst og flere kvinner i arbeid, altså. Hvorfor skulle ikke det være et mål? Jeg undres, men har sluttet å la meg overraske over høyreregjeringens mangel på forståelse for hva likestilling betyr for kvalitet.

Da filmmeldingen ble behandlet i 2015 tok Stortinget skjeen i egne hender. Ap fremmet forslag om at målet om minst 40 prosent kvinner foran og bak kamera skulle gjeninnføres. Og vi fikk flertall, da Venstre støttet oss. Etterpå har det skjedd lite. Kulturminister Helleland la ikke skjul på at hun syntes målet var like meningsløst som det forgjengeren syntes. Derfor har hun heller ikke fulgt opp vedtaket skikkelig. Når kulturministeren gjentar at tiltak for likestilling i norsk film er meningsløst, sender det et signal til bransjen om at de ikke trenger ta dette på alvor. Og innsatsen blir deretter. For hvorfor skal NFI lukte på kvotering når deres øverste sjef, statsråden, sier det er noe tull?

Det er frustrerende å sitte som opposisjonspolitiker og brenne for økt likestilling og måtte se på tafatte Høyre-politikere som mener likestilling kommer av seg selv. Derfor er jeg glad for at Trine Skei Grande nå har overtatt. Venstre støttet gjeninnføringen av kvinnemålet, og det er derfor å håpe at den nye kulturministeren vil bryte den årelange høyretradisjonen med likegyldighet og følge opp med konkrete tiltak.

Jeg forventer at den nye kulturministeren gjør det jeg vet at jeg selv ville gjort: Vær tydelig på at kravet til økt kvinnerepresentasjon gjelder alle delene av bransjen. Still udiskutable krav til de som mottar støtte. Og sjekk at det følges opp. Tell. Gi NFI mandatet og sparket bak de trenger for å gå tydeligere til verks og stille klarere krav i sine tildelinger. Og sist men ikke minst: La oss slutte å si at det skal være minst 40 prosent kvinnerepresentasjon. Ambisjonen må være 50/50, det er det som er likestilling.

Der man ikke gjør noe skjer det ikke noe. Nå er det på tide med handling.

 


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!