«Man går og venter på noe. Det er litt som å ligge på sykehus med brukket hofte, og så må legene vurdere om de kan vurdere om du kan legges inn».
Det er seks år siden Mari Maurstad, lettere spøkefullt, men egentlig sint, lirte av seg dette sitatet. Vi sto i publikumsfoajeen i Nationaltheatret og kikket på sprekker i gulv, vegger og tak. Maurstad, som bokstavelig talt er oppvokst ved teatret, er blant de etter hvert mange kjente skuespillerne som har slått alarm om tilstanden til bygget. For en fersk kulturjournalist virket dette som en oppsiktsvekkende sak. Men engasjementet rundt Nationaltheatret har ikke mobilisert noen fakkeltog, slik det nye Munchmuseet gjorde lenge før første spadestikk.
Norsk kulturpolitikk har sikret en rekke kostbare signalbygg gjennom årene. Derfor har det aldri blitt Nationaltheatrets tur til å skinne. Nå synes knapt teaterbygget bak alle midlertidige sikringstiltak. Det har vært viktigere å få Tom Cruise og en Harry Hole-film til å vise fram norsk natur enn å ta vare på kulturarven. De kritiske resultatene ser vi nå. Vår egen historie blir borte fordi vi ikke tar oss råd til å ta vare på den.
«Skammelig og flaut», sa skuespiller Lise Fjeldstad til NRK mandag. «Jeg er tom for ord» og «en internasjonal katastrofe», sa skuespiller og tidligere kulturminister Ellen Horn om henholdsvis Nationaltheatret og vikingskipene, som også forfaller i påvente av bedre rammer.
Kulturminister Trine Skei Grande (V) varsler bedring. Nationaltheatret er allerede lovet 1,9 milliarder kroner til rehabilitering av bygget og hovedscenen. En durabelig budsjettsprekk ligger sannsynligvis i kortene. Det må langt mer enn dagens gaffateip-løsning til for å gjøre bygget forsvarlig. Og hvis teatret skal få som de egentlig vil, og modernisere både Amfiscenen, Malersalen og gjøre publikumsområdene egnet for alle, slik at det ligger til rette for moderne teaterdrift, vil prislappen krype opp mot det dobbelte. I statsbudsjettet for 2017 fikk teatret 2,5 millioner kroner til en «avklaringsfase». Nå kartlegges hele bygget. Oppussingen er fortsatt flere år unna. Det frustrerer for dem som for flere år siden håpet at en løsning var rett rundt hjørnet.
Tømta: Glad og litt skuffet
Hvor mange biter av Nationaltheatret må dette i bakken før de store pengene kommer på bordet? Den største utfordringen for en kulturminister er at en stor andel av oss må overbevises om at skattepengene som skal brukes på kultur går til noe som gagner oss alle. Hvert år må landets kulturinstitusjoner kjempe i hard politisk motvind for å legitimere støtten de får. Når Nationaltheatret i flere tiår har måttet bekoste eget vedlikehold samtidig som det har vært forventet høyt publikumstall og aktivitet, bør det ikke overraske noen at det førstnevnte har vært nedprioritert. Får du kun penger til melk og brød er det ikke oppussing av badet du setter i gang med.
Vi er glad i å snakke om kulturarven vår, om at vi må verne den, og at vi må synliggjøre og være stolte av den. Men år etter år aksepterer vi at regjeringen avspiser kulturinstitusjonene våre med bevilgninger som kun følger prisstigningen. De får allerede så mye, er inntrykket. Folk flest går ikke på teater, de ser på Netflix, sies det. Hvorfor skal mine skattepenger gå til hvitvinsdrikkende finfruer som skal se nok en Ibsen-oppsetning? I dette tankegodset har det ikke akkurat vært momentum for oppussing av gamle teaterbygg. Å pusse opp Slottet, Eidsvollsbygningen eller Stortinget er én ting. Kulturbygg stiller i en annen kø.
Frykten for å gi mer til høykultur, mer til eliten, har ført til at kulturarven vår har blitt liggende med et hoftebrudd som blir vanskeligere og vanskeligere å hele. Resultatet er at vi sparer oss til historieløshet og dumskap. Nationaltheatrets forfall er et godt bilde på tilstanden til resten av kulturen vår. Grunnmuren slår sprekker, fasaden pyntes på, og det er stor fare for at det hele forvitrer fordi vi ikke vil ta oss råd til den.
Det har lenge vært bred enighet om at Nationaltheatret skal rustes opp. Men ingen kulturministere har evnet å gjøre annet enn å komme med gode ord og løfter om vedtak, prosesser og framtidige penger. Håpet i kulturlivet har vært at de endelig med Trine Skei Grande skulle få en kulturminister som kjempet kulturfeltets sak. Som får fortgang i ting.
Mandag legger hun fram sitt første kulturbudsjett. Da vil vi se om hun vil sette annet fottrykk enn å avvise en usendt kulturhovedstadssøknad, eller bevilge milder til en boksamling hennes partikollegaer ivrer for. Hun har ikke fått en spesielt god start som kulturminister. Men det hjelper at hun har hoppet etter to som tidvis har gått på snørra.
Så har det nok heller ikke vært så lett å være kulturminister i en regjering som ønsker å minske bruken av offentlige midler til kultur. Som mener de etablerte kulturinstitusjonene har fått nok. Med en slik innstilling er det ingen grunn til å tro at Nationaltheatret og vikingskipene er eneste del av kulturarven som vil ruste i årene framover.