Den første kulturmeldingen på nesten 15 år handler om å gjøre oss bedre rustet til å møte fremtiden med et kulturliv som oppleves som vesentlig og grunnleggende for flest mulig. I Norge har vi et kulturliv hvor profesjonell kunst og amatørkultur utvikler og utfordrer hverandre. Vi har plass til både den store kunsten vi møter i Operaen eller på Nationaltheatret og mangfoldet i det lokale koret eller amatørteaterlaget. Over hele landet kan folk delta i spel og synge i kor, eller spille i korps, band og orkester. Kulturen styrker fellesskapene, lar folk utfolde seg og knytter oss sammen. Den er viktig for vår felles identitet og er med på å sikre våre grunnleggende verdier som demokrati og ytringsfrihet.
Men kultur er også mye mer mangfoldig. Den kanskje aller viktigste felles grunnsteinen i vårt samfunn er det norske språket. Men i en globalisert og digitalisert verden er vårt lille språkområde under press. I den hektiske julestria merket jeg meg at stadig flere av reklameskiltene og budskapene i butikkvinduer og på vegger i Oslo sentrum var skrevet på engelsk. Språkrådets tilstandsrapport peker også på at det norskspråklige tilbudet for barn og unge er mangelfullt i de nye mediene. Det er bekymringsverdig. Derfor må målet med språkpolitikken være å ta vare på norsk språk som kulturarv og legge til rette for språket som fellesarena og et vilkår for vår utvikling.
Ingen kan forutsi hvordan kulturbruken ser ut om fem, ti eller 15 år. Men mitt ønske er at kulturpolitikk for en ny tid skal handle om å fremme et variert kulturliv med et mangfold av aktører. Vi skal ha plass til både det smale og det brede. Samtidig må vi være vare for at et stadig mer globalt og nærmest ubegrenset kulturtilbud gjør noe med oss. Der hvor vi tidligere samlet oss i stua rundt samme program på kvelden, ser vi nå analyser som viser at lineær TV-titting minker. Nå bestemmer vi selv hvilke filmer eller TV-serier vi vil se, eller hva slags musikk vi vil høre på. Hva gjør det med samfunnet? Jeg mener vi må omfavne teknologiske muligheter og endringer uten at vi mister fellesskapet.
I 2018 bruker vi nær 14 mrd. på kultur. Selv om det er mer penger på kultur per innbygger enn det resten av mine nordiske kulturministerkolleger kan vise til, mener jeg at jeg som kulturminister har et ansvar for å se på hvordan vi kan få mest mulig ut av det som er fellesskapets penger. Tidligere kulturministere har ofte hatt som sitt eneste prosjekt å tilføre mer penger til kulturlivet, og mange av dem har lyktes med det. Men er det en høy nok ambisjon for kulturfeltet? Fra 2004 til 2013 ble det statlige kulturbudsjettet doblet. Likevel viser Kunstnerøkonomiutredningen realnedgang i kunstneriske inntekter, og SSBs kulturbarometer tydeliggjør at økt offentlig støtte ikke fører til bredere deltakelse i kulturlivet. Da mener jeg at vi har et åpenbart forbedringspotensial.
I Kulturmeldingen skal vi blant annet sette noen mål for fremtidens kulturpolitikk, og i en mindre oljesmurt norsk økonomi må vi se på konsekvensene av teknologisk utvikling, globalisering og befolkningsmessige endringer. Slik skaffer vi oss kunnskap som gjør oss i stand til å kunne legitimere kulturpolitikken som noe et samfunn ikke kan være foruten – også i tider med smalere økonomisk handlingsrom.
Hvordan vi skal få økt kulturbruk i en verden i endring? Vi må finne ut av hvordan vi skal senke terskelen, slippe til flere stemmer og utvikle talentene våre. Det er grunnen til at jeg er opptatt av at arbeidet med Kultur-meldingen må engasjere flere og treffe bredere. Vi skal henvende oss til de kompetente stemmene fra sektoren, samtidig som vi må bli flinkere til å lytte til de som sjelden tar ordet og kanskje har andre innspill. Det er avgjørende når premissene for fremtidens kulturpolitikk skal legges. Målet er å rigge kulturfeltet for å fortsatt være den fremste leverandøren av felles opplevelser.