Trine Skei Grande er den beste kulturministeren Norge kunne håpe på i dagens politiske situasjon, skriver kommentatoren. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Trine Skei Grande er den beste kulturministeren Norge kunne håpe på i dagens politiske situasjon, skriver kommentatoren. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

18-01-2018

Kultur fra Venstre flanke

Gitt at Trine Skei Grande får gjennomslag for egen kulturpolitikk, er hun rett kvinne på rett plass.

Trine Skei Grande har sagt at en av hennes favorittsanger er DumDum Boys’ «En kald dag i helvete». Og med en låt om at det er «deg mot hele verden» som ballast, skulle hun være godt skodd for å føre Venstres politikk som statsråd i en regjering som flagger helt andre kulturverdier enn de Grande står for. Om hun skulle lykkes, vil hun være den beste kulturministeren Norge kan håpe på slik det politiske landskapet framstår for øyeblikket.

Det er få av dagens politikere – uavhengig av parti – som har vist så stort hjerte for kunst og kultur som Trine Skei Grande. Hun vil med Venstres ideologi som fundament kunne gi kulturpolitikken en sterkere posisjon innad i regjeringen enn tilfellet har vært med Linda Hofstad Helleland i statsrådsstolen. Mer enn noen annen i posten før henne, har Helleland forsøkt å rasere de reisverkene norsk kunst- og kulturliv gjennom mange år har hegnet om, og når regnskapet en dag skal gjøres opp vil hun trolig stå tilbake som tidenes svakeste kultur- og medieminister. Hun har demonstrert sin uvitenhet på et felt hun heller ikke har vist særlig stor interesse for. Med Trine Skei Grande er det motsatt.

Grande kommer inn i et departement hun i en årrekke har engasjert seg i fra utsiden, som en sterk stemme og en varm og rastløs forsvarer for de kulturelle verdiene produksjonsmiljøene og formidlingsleddene selv løfter fram som viktige. Sammen med KrF og delvis Arbeiderpartiet har Venstre i en rekke saker agert flomvern når Høyre og Frp har villet kaste kultur- og mediespørsmål ut med skyllevannet. Ikke dermed sagt at en blågrønn kulturpolitikk vil åpne pengesekken i så stor grad som en rødgrønn regjering ville gjort. Venstres kulturpolitikk handler til en viss grad om økte bevillinger, men enda mer om kulturelle møteplasser, systematisering, langsiktighet, omstilling, plattformuavhengighet og forutsigbarhet. Grande ser levende kunst- og kulturmiljøer som premissene for demokrati, ytringsfrihet, mangfold og innovasjon, om enn i tråd med partiets liberale fundament.

Kulturlivets premissleverandører og organisasjonene stiller seg i stor grad positive til Grande som ny kulturminister, men de vil også stille klare krav. Helt konkret vil det handle om å rette opp «arbeidsuhell», som på filmfeltet, og at hun er lydhør for at oppnevningen av stipendkomiteer skal tilhøre kunstfeltet selv. Men med Grande får vi også en kulturminister som ikke behøver å google for å finne ut av hvem for eksempel Grusomhetens teater er. Hun brenner for det frie feltet, for litteraturens kår og for at kulturbyggene skal bevares og benyttes som arenaer for det de er ment som, gjerne med utgangspunkt i aktører som står på siden av det etablerte. Innen institusjonene har hun allerede fått gjennom en forbeholden garanti for at Nasjonalgalleriet skal forbli en del av Nasjonalmuseet også etter flytteprosessen til Vestbanen. Hva hun sammen med nyslått statsrådskollega Ola Elvestuen kan gjøre med Y-Blokka i et nedskalert regjeringskvartal, gjenstår å se. Med Venstre i regjering er det håp om at det arkitektoniske signalbygget med Picasso-utsmykkingen blir stående.

Andre store saker Grande får i fanget er pensjonskonflikten ved operaen og øvrige sceneinstitusjoner, samt forslag til ny åndsverklov. I Jeløyerklæringen lover de å vurdere utvidelse av insentivordningen for filmproduksjoner og legge til rette for at flere kunstnere og kulturarbeidere kan skape sin egen arbeidsplass. Skjemaveldet må bort om Venstres kulturpolitikk skal fungere i praksis og distribusjonsleddene sikres gode levevilkår.

Den politiske erklæringen hva gjelder kulturfeltet bærer i stor grad Grandes signatur, men tida som kommer vil vise hvor mye den er verdt i møte med Høyre og Frp. Her kan hun dra fordeler av at hun som partileder er garantist for å sette Venstres politikk ut i praksis. Skal Grande oppnå å bli den kulturministeren Helleland øyensynlig ikke ville være, er hun nødt til å kjempe for Venstres kultursyn i en Høyre-regjering med et kulturfiendtlig parti som slingrende støttehjul. Det gjelder ikke minst på de feltene der framtida avgjøres nå, som innen mediepolitikken.

Det blir Grande som skal legge fram den nye mediemeldingen som er fundert på Mediemangfoldsutvalgets rapport. Hun får dermed en historisk mulighet til å sikre en fungerende og rettferdig mediestøtte, sluttføre avtalen med TV 2 som kommersiell allmennkringkaster og lose NRK gjennom endrede finansieringsmodeller når NRK-lisensen vrakes. At regjeringen vurderer å samle all mediestøtte i én ordning, stiller store krav til en kulturminister som skal ta hensyn til mediemangfold og forutsigbarhet – klare krav fra bransjen selv. Det gjenstår derfor å se om partiet hun leder, som åpenbart har måttet svelge noen kameler for å få gjennom sine standpunkter på en felles politisk plattform, vil måtte forsake råderetten over kulturpolitikken til et Høyre som i passiar med Frp åpenbart har valgt en forflatningstaktikk på kulturfeltet de historisk sett skattet blant sine nasjonale kjerneverdier.

Skal Trine Skei Grande lykkes som kultur- og medieminister, er hun avhengig av å få gjennomslag for Venstres kulturpolitikk i en mørkeblå regjering. Greier hun ikke det, blir skiftet mer kosmetisk enn dynamisk.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!