Noen golfslag fra golfbanen på Bogstad, der Mercedesene står like tett på parkeringsplassen som innvandrere i rushtida på Grorudbanen, der bor denne innfødte østkantgutten, vokst opp med utedass og sinkbalje på kjøkkengulvet på Vålerenga. Han ble med til vestkanten på et flyttelass for seksogfemti år sia. Statistisk sett, så befinner han seg i dette distriktet nederst ved bordet, både utseendemessig, helsemessig og inntektsmessig. Bedre blir det heller ikke når han abonnerer på Dagsavisen, flagger på første mai, er medlem av Klanen og kjøper klærne hos Dressmann. Med andre ord: Like sjelden vare som en pakistaner på disse lengdegrader.
Snobbeskapen på Oslos vestkant tar to hovedretninger: Den ene er den infantile og orale retningen, folk som vi i gamle dager kalte for oppkomlinger. Ingen av hannkjønnet leser annet enn Dagens Næringsliv på Østeråsbanen, og penger må synes. Det er en måte å kompensere for diverse mindreverdighetskomplekser og begrensa intellektuelle ressurser. Den andre veien dårskapen tar, er den finkulturelle: kunst- og vinelskere i alle fasonger. Sjølsagt kjenner få av dem forskjell på en Bordeaux eller Burgunder, uansett hvor mye man gurgler, men man kommer langt med å late som. Her er det ikke nok å elske, man må også kjøpe – investere, heter det. Kjøpe blir litt for vulgært. Det er sånt som allmuen gjør.
Mellom disse hovedretningene befinner det seg både bridge- og golfspillere. Livet er golf, og golf er livet. Nå venter vi bare på golfprester og golfgudstjenester. Så går du ikke i hva som helst på vestkanten. Riktignok er det sjelden å se minkkåper nå, men til påsketuren pryder vestkantfruene seg med pannebånd og stramtsittende nikkers. Noe skal man ha igjen for fitnesstreninga. I sommersola spankulerer menna i bermudashorts sammen med fuglehunden, som lever et liv tiggeren utafor Vinmonopolet bare kan drømme om. På vestkanten skal man synes, og best synes man i forretningene. Det heter ikke butikker på vestkanten. For å bli sett på vestkanten må man gjøre flere ting: For det første tar du bilen til forretningen, sjøl om du bor et golfslag unna. Spesielt gjør du det om du har en penisforlenger til bil. Da gjelder ingen høyreregel. Alle på vestkanten med penisforlengere har forkjørsrett. Vestkantfolket har visse felles karaktertrekk, og karakteristisk er den uvanlige frekkheten deres, som viser seg ved grov sniking i butikkene. Nå er det heldigvis blitt kølappsystem både på postkontoret og apoteket. Verst har det alltid vært i fargehandelen. Der kan folk komme rett inn og be om å bli ekspedert før folk som har venta i flere meter. De ber med høy stemme om gode råd til karnapper og smijernsporter, sånn at ingen skal være i tvil om hvem som sniker.
Postkontoret fungerer som sekretariat for sjølstendig næringsdrivende og for folk som skal ha billetter til Svanesjøen. Andre skal sende pakker til den håpefulle som studerer juss i Cardiff, og noen skal ha omadressert posten til sønnen som ferierer på Tjøme. Og visst var det synd på dama som fortalte både venninna og hele postkontoret at hun ikke visste hva hun skulle ha på seg til nyttårskonserten i Wien.
I golfdalen kan du leite lenge etter dem saktmodige. Der er det ikke plass for Lasarus. Riktignok har OBOS bygd en haug med betongblokker nederst i golfdalen, men det regnes for en getto – en sølepytt man ikke nærmer seg frivillig. Det var dikteren Tor Jonsson som kalte vestkantfolket for vestkantkrokodiller. Akkurat som bikkja vil pisse høyest på lyktestolpen, vil vi alle markere vår sosiale posisjon i samfunnet. Dette vises tydeligere på vestkanten. Sjølsagt passer ikke min beskrivelse på alt og alle på vestkanten. Livet er ikke for nybegynnere, og det er sjølsagt folk som sliter på vestkanten også, men ingen kan nekte for at det fortsatt er store klasseforskjeller i denne byen.