Innlegget er skrevet i samarbeid med Sindre Hovdenakk, nestleder i Norsk kiritikerlag
I et samfunn med stadig flere raske ytringer trengs det rom for den langsomme kritikken. Det krever en holdningsendring, og at det offentlige tar sin del av ansvaret for kritikkens rammebetingelser.
Norsk kulturråd hadde kritikk som tema ved sin årskonferanse i Stavanger 9. og 10. november. Det var et etterlengtet initiativ for å diskutere hva kritikk kan være i dag. Samtidig er vi glade for at Kulturrådet i høst vil støtte kritikkprosjekter som går i dialog med kunstbrukeres egne synspunkter. For oss er det dette kritikk handler om; en vurderende refleksjon og samtale rundt kunsten, og ingen ensidig dom.
Norsk kulturliv trenger gode ytringsrom. Kunst er i seg selv en ytring, men har ingen mulighet for dialog før vi diskuterer den. Derfor er vi bekymret for et misforhold som gradvis øker: Stadig flere oppsøker kunst- og kulturopplevelser og flere uttrykker seg gjennom kunst. Samtidig innskrenkes det offentlige, tradisjonelle refleksjonsrommet.
Over tid har vi sett hvordan tradisjonelle medier endrer seg og blir mindre viktige. Vi mener at både mediene selv og kulturpolitikere bør sikre offentlige samtalerom som er tilgjengelig både for sterke og marginale stemmer.
Utfordringen er at det ikke finnes gode nok profesjonelle alternativer for kritikk av kunst. De sosiale mediene gir en uendelig uttrykksmulighet der terskelen er lav. Men de tilbyr ikke profesjonelle vilkår. Den offentligheten sosiale medier utgjør, er heller ikke transparent. Om avsenderen selv kan bestemme hvem som får se ytringene, hindres åpen meningsbrytning. I mange tilfeller blir sosiale medier et ekkokammer der du får gjentatt synspunkter du allerede hadde.
Vi savner en diskusjon om kritikk som ikke handler om bruk av terningkast eller det konstruerte konkurranseforholdet mellom kritikk og bloggere. Vi søker ikke å finne en entydig mal for hvordan kritikk skal utøves.
Vi ønsker oss heller en diskusjon som ser at kritikere er helt ulike personer, med en rekke innfallsvinkler til sitt virke. Kritikere har til felles at de vil opptre uavhengig av kommersielle interesser. De representerer kun seg selv. Vi mener at selve meningsmangfoldet — og en kvalitetsdiskusjon innen kvalitetssikrede rammer — er det viktigste kritikken kan tilby.
Vi savner en diskusjon som spør hvordan kritikken best mulig kan skape refleksjon rundt kunsten vi opplever. Vi vil diskutere hvordan vi som samfunn sikrer åpne ytringsrom, uavhengig av kommersielle interesser, over hele landet.
Svarene kan ikke ligge hos enkeltkritikeren alene. De ligger i arenaene hvor kritikken foregår og i de økonomiske rammene som samfunnet vil gi kritikken.
Vi tror at det trengs både nye former for kritikk og bevaring av den gamle. Vi tror at den dyptpløyende, langsomme kritikken fremdeles kan tilføre kunsten flere meningslag, og at den blir særlig viktig i et samfunn med stadig flere raske ytringer. Vi tror også at det finnes digitale, visuelle og interaktive muligheter som ennå ikke er utnyttet. Vi så gjerne at det fantes mer kritikk i form av konkrete samtaler der kulturarrangementer finner sted. Vi så gjerne at noe kritikk kunne skje i performative rammer, at flere kritikere fikk utforske og utfordre ulike språkinnganger til kritikk.
Men eksperimentering trenger rammer. Medienes korte leveringsfrist og lave honorarer strekker ikke til. Det gjør heller ikke de få stimulerende tiltakene som finnes i kulturpolitikken.
Vi mener at situasjonen som har oppstått er et offentlig ansvar. Vi håper at styresmaktene vil ta dette ansvaret, for eksempel ved å gjøre engangsstøtten til kritikkprosjekter i Kulturrådet til en forstørret, varig ordning. I motsetning til utvalget som har foreslått endringer av Statens kunstnerstipend, og vil ta kritikk ut av stipendordningen, ser vi kritikk som et eget kunstnerisk fagfelt. Dette burde berammes med samme type midler som andre kunstfelt, i form av arbeidsstipender og prosjektstøtte.
Det er ikke bare et problem for enkeltkritikeren om kritikken stadig fortsetter å innskrenkes. Like mye er det et problem for kunsten og kunstnerne — og alle de som erfarer den. Vi håper at Kulturrådets konferanse vil bidra til en holdningsendring, der kritikken blir sett på som del av det kretsløpet rundt kunst som den faktisk er.