Denne høsten er det nøyaktig 70 år siden tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og de fire nordligste kommuner av Troms fylke. Arrestasjonene og deportasjonen sørover av en allerede krigsherjet befolkning pågikk samtidig som tyske soldater startet nedbrenningen av by og bygd. Likevel har den totale ødeleggelsen i nord blitt nedtonet i den offisielle historieskrivingen, tilsvarende som befolkningens innsats under krigen er blitt undervurdert. Følelsen av å være glemt og oversett av historien, er blitt ensbetydende med at historien ikke har funnet sted.
Når den levende erfaring mister tilhørighet til tid og rom, skapes et tomrom i vårt forhold til fortid, identitet og framtid. Historiens stedlighet er derfor en forutsetning i formidling av fortida. Det gjelder alle former for minneproduksjon som inngår i den kollektive erindringen. Minnene må ha en historisk forankring til en felles fortid, en grunnfortelling som fungerer som en stabil faktor over tid. I sin forskning på den norske kollektivtradisjonen etter krigen, viser kulturhistorikeren Anne Eriksen hvordan eksempelvis den offisielle krigshistorien er blitt en grunnfortelling som inneholder noe mer enn bare hendelsene. Krigshistorien får en normativ verdi som gir oss identitet med referanser til menneskesyn, likeverd, lojalitet og fellesskap.
Fordi den tyske okkupasjonen, tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms har falt utenfor nasjonens kollektive erindring, har heller ikke de individuelle minnene en gjensidig og bekreftende dialog med den offisielle historieskrivingen. Den ellers så rikholdige produksjonen av bøker basert på selvbiografisk materiale og personlige minner til krigsgenerasjonen og deres barn, har følgelig ikke gitt befolkningen en historie som gir mening og tolkning i en større sammenheng. Bokutgivelser av folks krigsminner har snarere fått status som familiehistorie, i tid og rom avgrenset til hjembygdas krigshistorie. Fordi lokalhistorie og bygdeboksjangeren helst appellerer til den voksne og eldre generasjonen, faller kanskje den viktigste målgruppen for krigshistorie utenfor, nemlig ungdommen. Et konkret eksempel er Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms som stadig møter ungdommer uten kunnskap om denne dramatiske delen av norsk krigshistorie. Ungdommen mangler en felles forestilling om tvangsevakueringen og den tyske okkupasjonen i nord.
Da evakueringen av Finnmark og Nord-Troms ble offentliggjort den 16. oktober 1944, var ordren fra tyske myndigheter og den norske NS-regjeringen at evakueringen skulle være frivillig. Hensikten med evakueringen var todelt: Å redde befolkningen fra bolsjevistisk undertrykkelse, samt å forsinke sovjethærens frammarsj. I evakueringsrapporten til ministerpresident Vidkun Quisling, skriver politiminister Jonas Lie at befolkningen mente det neppe ville utgjøre noe stor forskjell å leve under sovjetisk okkupasjon, eller å evakuere sydover. Folks resignasjon over krigen, at «det er like godt å dø her, som sydpå», vitner en dyp avmakt, til stor forskjell fra den utholdenheten som har kommet til uttrykk i befolkningens egne beretninger fra krigens dager.
Den tyske generaloberst Alfred Jodl, som var sjef for Wehrmachts operasjonsstab, hadde gitt ordre om at bare Flüsterpropaganda (hviskepropaganda) kunne brukes, fordi befolkningen ellers ville motsette seg tvang. På samme tid ville den som motsatte seg evakuering, straffes med døden. Allerede i september 1944 hadde Jodls hviskepropaganda begynt å svirre. Og da oppslag om frivillig evakuering heller ikke ble etterfulgt, kom meldingen om tvangsevakuering. Den 28. oktober 1944, tre dager etter at soldater fra den Røde armé frigjorde Øst-Finnmark, sendte generaloberst Jodl telegram til sine tyske underoffiserer i Norge med ordre om umiddelbar tvangsevakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms.
Krigsflyktningene var knapt i gang med gjenreisningen av en totalt utslettet landsdel da rettsoppgjøret mot Det tredje rikets ledere startet i Nürnberg den 20. november 1945. Samtlige av de 21 på tiltalebenken var anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. En av dem, Alfred Jodl, for blant annet å ha gitt ordre om å tilintetgjøre Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Avhørene av Jodl pågikk fra 3.-7. juni 1946. Under Nürnbergprosessens 148. dag, 6. juni 1946, benektet Jodl at tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms hadde funnet sted. Jodl henviste den britiske aktoren som ledet avhøret, G D Roberts, selv å reise til Nord-Norge for å se at Kirkenes, Alta og Hammerfest fortsatt sto der, og ikke var ødelagte. Jodl påsto at han hadde vært imot å utføre ordren fra Hitler. Følgelig mente han at ordren ikke ble gjennomført.
I dødsdommen mot generaloberst Alfred Jodl under Nürnbergprosessens 216. dag, den 31. august 1946, forekommer en konkret anklage mot ham for planlegging og gjennomføring av tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Denne tiltalen alene lød på folkemord og mishandling av sivilbefolkning i okkuperte områder, konspirasjoner for å begå krigsforbrytelser, samt forbrytelser mot menneskeheten.
Å tilintetgjøre hjemmene og levekårene til en hel befolkning, er å ta livene deres - det er et folkemord. Å mene noe annet, vil være å så tvil om Nürnbergdomstolens rettskaffenhet. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms er ikke bare historien til vår nordligste landsdel, men også Norges og Europas historie.