Sjef FOH, Haakon Bruun-Hanssen takker personellet fra F-16-bidraget i Libya ved hjemkomsten til Gardermoen

Sjef FOH, Haakon Bruun-Hanssen takker personellet fra F-16-bidraget i Libya ved hjemkomsten til Gardermoen

Vis bildetekst
Foto: Foto:Torgeir Haugaard / Forsvaret

24-07-2018

Krigsdebattens uutholdelige letthet

Det er på tide med en bred debatt om Libya-krigen. Sju år på overtid.

Det er klart for et nytt kapittel i den store fortellingen om norsk krigsdeltakelse. Om kort tid skal et utvalg ledet av tidligere Høyre-leder og utenriksminister Jan Petersen legge fram en evaluering av den norske deltakelsen under bombingen av Libya i 2011. Rapporten er ferdig. Det eneste som gjenstår er offentliggjøringen, flere måneder etter skjema. Det er en etterlengtet evaluering. Da et flertall på Stortinget bestemte å sette i gang arbeidet var det etter lang tid med press, den politiske viljen til å granske det som skjedde da norske kampfly ble sendt til Libya har vært forstemmende liten.

Så hva nå? Hvilke svar vil denne rapporten gi? Skal vi endelig få på bordet detaljene om hva som egentlig skjedde da Norge gikk med i krigen? Skal vi få en gjennomgripende debatt om norsk krigsdeltakelse, eller skal det hele ende i en rituell affære, for å gå videre som om ikke noe har skjedd?

Det er mye med denne krigen som fortjener en gransking. Sju år senere siger erkjennelsen inn hos sentrale politikere om at krigen var fatal, at norske bomber bidro til det kaoset som preger landet i dag. Det beskrives også i den britiske granskingen som kom for et par år siden, dommen er hard, kritikerne av krigen gis rett på punkt etter punkt, det beskrives hvordan det som etter vedtak i FNs sikkerhetsråd skulle være en begrenset operasjon for å beskytte sivile fra et brutalt regime, raskt ble en krig for regimeskifte. Og det beskrives hvordan landet på ruinene fra krigen ble drevet inn i kollaps.

Det som skjedde i Libya før, under og etter krigen fortjener som sagt en egen gransking. Noe av det viktigste med den rapporten vi skal få på bordet etter sommeren er likevel evalueringen av hvordan Norge gikk med i krigen. Hvordan beslutningen ble tatt. Mye er kjent. Det var ingen formelle møter på Stortinget. Ingen formelle møter i regjeringen. Mens danske politikere satt i Folketinget og diskuterte om de skulle slutte seg til, gikk Norge til krig via telefonsamtaler og SMS’er. Den første debatten på Stortinget kom etter fem dager, da norske krigsfly allerede var dypt inne i bombingen.

Det vil komme ny informasjon om hva som skjedde før og under krigen. I et intervju med Klassekampen uttalte nylig tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsete at hun angrer på at hun og partiet aksepterte å sende norske kampfly til Nord-Afrika. Om måten beslutningen ble tatt på sier hun at «vi hadde ikke noen skikkelig saksbehandling. Det var ad-hoc, hele greia. Jeg mener at det var totalt uforsvarlig». Navarsete er selv blitt intervjuet av Petersen-utvalget, og gir i intervjuet litt mer innblikk i hva som skjedde. Hun forteller at beslutningen ble tatt sent fredag kveld, mens hun satt med partiledelsen på et hotellrom på Hell i Trøndelag, med «mobiltelefonen på høyttaler, seint på kvelden». Da regjeringen var samlet i Oslo tidligere samme dag var ikke krigen tema. Det var først på kvelden, da både Navarsete og SV-leder Kristin Halvorsen hadde forlatt hovedstaden, regjeringen tok diskusjonen. Per telefon. Ifølge Navarsete mente både hun og resten av ledelsen i Senterpartiet at krig var feil, men beskriver det hun kaller et «veldig tøft press» fra Jens Stoltenberg, som da var statsminister, og at de «ga opp på et tidspunkt». Da skal de også ha bedt om å få utsatt saken til over helgen.

Navarsetes fortelling er selvsagt ikke den eneste versjonen av det som skjedde. Hun og Sp har dessuten et medansvar. Også for at vi aldri fikk noen bred og kritisk debatt om krigen. Debatten vi fikk på Stortinget noen dager senere var en ensidig affære preget av krigseufori, hvis ledelsen i Sp virkelig mente krig var feil var det ikke lett å lese ut av Stortingsdebatten. Det ble ikke presentert noen selvstendig analyse av hva som kunne bli konsekvensene, ingen kritisk vurdering.

Etter intervjuet med Navarsete i Klassekampen slo Venstres Abid Q. Raja fast overfor Aftenposten at «å angre så mange år etterpå er veldig lite sjarmerende og troverdig». Høyres Michael Tetzschner er ikke dårligere. Han slår fast at han har «liten sans for at man i ettertid beklager seg over presset man ikke motsto» og at «de opplysningene som gis i ettertid, er helt irrelevante». Raja har selvsagt et poeng når han sier at de burde ha gjort alvor av det hvis de var så uenige, men forsøket fra Raja og Tetzschner på å avfeie et nødvendig oppgjør med beslutningen er ikke utpreget ansvarlig eller sjarmerende. Opplysninger «som gis i ettertid» er selvsagt ikke irrelevante. Tvert imot.

En av landets fremste statsvitere, Øyvind Østerud, uttalte til NTB noen år etter krigen at «en skulle kanskje tro at det lå et minstemål av kunnskap til grunn når det tas skjebnetunge avgjørelser i verdenspolitikken. Eller at aktørene hadde lært av tidligere fadeser». Om krigen mot Libya slo han fast at det krevde «bare et minimum av kunnskap om politiske forhold i Libya å forutse sammenbruddet».

Evalueringen av krigen i 2011 gir oss mulighet til å ta debatt om norsk krigsdeltakelse i sin fulle bredde. Det siste vi trenger er at den behandles med samme uutholdelige letthet som beslutninger om å gå til krig.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!