ANNONSE
President George W. Bush og Colin Powell i 2003. FOTO: CHARLES DHARAPAK/NTB SCANPIX

President George W. Bush og Colin Powell i 2003. FOTO: CHARLES DHARAPAK/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Krig, løgn og nyheter

Hvilken tillit kan man ha til faktagrunnlaget når Vesten går til krig i Midtøsten?

5. februar 2003 tar USAs daværende utenriksminister Colin Powell ordet i FN. Powell er en respektert mann. I motsetning til presidenten han tjener, George Bush den andre, går han for å være intelligent, velutdannet og veloverveid. Den tidligere generalen var øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i krigen mot Irak tolv år tidligere, da med den eldre Bush som president. Powell snakker i en time, seksten minutter og nitten sekunder. Han viser kart, dokumenter og skjermbilder for å dokumentere budskapet sitt. Iraks leder Saddam Hussein har holdt et arsenal av ulovlige våpen skjult for FN. Verden, FN, Vesten og USA må gå til krig for å stoppe denne trusselen mot verdensfreden. Kort tid etter settes krigen i gang.

Åtte år seinere er det Frankrikes president Nikolay Sarkozy som tar mikrofonen. Ikke i FN, men i verdens medier. Den arabiske våren er i full gang, og har spredd seg utover Frankrikes interessesfære i Nord-Afrika. Nå er det Libyas leder Muammar Gaddafi som må stoppes. Gaddafi har allerede begynt en brutal krigføring mot sitt eget folk, og han forberedte nå et massedrap på sivile i opprørsområdene. Bare en militær intervensjon kan stoppe ham, hevda Sarkozy. Kort tid etter var også denne krigen i gang.

Den siste uka har nyhetene om Assad-regimets bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning dominert internasjonale nyhetsmedier. Den amerikanske presidenten svarer sin vane tro via Twitter, i ordelag som minner om nettrollene i kommentatorfeltet foran en fotballkamp. Det er bare det at det ikke er en fotballkamp som er under oppseiling. Det er enda en krig, med mulighet for enda mer katastrofale konsekvenser enn de to foregående.

Russiske myndigheter har satt spørsmålstegn ved riktigheten i påstanden om kjemisk krigføring. Som de også har stilt spørsmål ved påstanden om at det er Putin som står bak drapsforsøket på den avhoppede spionen Sergej Skripal i England, men troverdigheten til Putins propagandaregime er med rette ekstremt lav. Det er bare det at det dessverre heller ikke er særlig grunn til å feste lit til propagandaen som strømmer ut av mange vestlige medier når det nærmer seg krig.

Powells presentasjon blei i vestlige medier og blant vestlige maktpolitikere tatt for å være sannheten om Irak. Noe måtte gjøres. Krigen som fulgte ødela landet totalt, og foreløpig er det ingenting som ligner på en Fugl Fønix i asken. I den samme talen gjorde Powell den da lite betydningsfulle Abu Musa al-Zarqawi til en viktig figur i den helt fiktive alliansen det irakiske regimet skulle ha til al-Qaida. Denne ufortjente oppmerksomheten gjorde Zarqawi til en sentral figur, noe han brukte i oppbygginga av IS. Løgnen om Iraks kjemiske våpen innleda en krig og danna grunnlaget for den neste. Powell, Bush, Blair og alle de andre statslederne som gjentok løgnen, etter alle solemerker mot bedre vitende, blir fortsatt ansett som viktige og kloke stemmer i vestlig offentlighet

Historien gjentar seg i Libya. Den tidligere presidenten Sarkozy blir nå tiltalt for korrupsjon. For å ha mottatt opp mot en halv milliard kroner i valgkampbidrag fra nettopp Libya og Gaddafi. Frankrikes raseri mot den libyske lederen var ikke bunna i frykt for sivilbefolkningens framtid, men et internt oppgjør mellom to hemmelig allierte. Hadde ikke konsekvensene vært så tragiske ville det vært fristende å kalle det slutten på en «bromance» mellom de to. Det britiske parlamentets undersøkelseskomité har i etterkant konkludert med at det ikke forelå krig mot sivilbefolkningen i Libya, eller fare for massedrap. Som i Irak ser ikke den konklusjonen ut til å ha fått noen konsekvenser for politikerne eller mediene som ivrig kolporterte løgnen. For Libya har krigen betydd statens totale sammenbrudd. Og for Europa innleda den en flyktningbølge som trua med å destabilisere det politiske regimet i flere land.

Nå er det altså Syria som står for tur. Bare måneder etter at IS ser ut til å være beseira, truer Vesten igjen med krig mot Assad. Grunnlaget ligner mistenkelig på det som blei brukt både i Irak og Libya. En ond Voldemort-aktig hersker, gjerne sammenligna med Hitler, som har ulovlige våpen og truer sitt eget folk. Og vestens militærmakt som den eneste løsningen. At Tyrkia tilsynelatende har fått blankofullmakt til å føre utryddelseskrig mot det kurdiske befolkningen i Syria uten at hverken Trump, May eller noen andre griper inn, påvirker ikke det svart-hvite bildet som presenteres. Situasjonen blir ennå skumlere når Russland setter sine krigsskip i bevegelse i det samme området. Vi er på vei inn i en virkelig farlig situasjon.

Hvilken tillit er det mulig å ha til faktagrunnlaget når det trommes til krig i Midtøsten? Om man skal legge erfaringen til grunn, er svaret dessverre «ingen». De farlige, falske nyhetene i vår tid kommer ikke bare fra russiske Facebook-fabrikker, statsstyrte propagandakanaler eller rasistiske nettaviser. Vestlige nyhetsmedier som CNN, BBC, VG har vært mikrofonstativer for nyheter som har vist seg å være propaganda, og det har vært Vestens politikere som har stått bak mikrofonene og ropt.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!