Det var muligheten for å få forandret abortlovens paragraf 2 c, som gir adgang til abort etter 12 uke dersom fosteret er sykt, som svingte flertallet på KrFs landsmøte 2. november. Med åtte stemmers overvekt vedtok KrFs landsmøte å gå i regjering med Frp. Stikk i strid med valgløftet om ikke å regjere sammen med Frp.
Hvis ikke Ropstad med statsminister Erna Solbergs hjelp, hadde heist abortloven som flaggsak i den interne maktkampen, ville ikke KrF valgt å knytte seg til høyresidens regjering. Det historiske sidevalget skjedde på falske premisser. Det hele var en gigantisk politisk bløff. Statsminister Solberg hadde ikke dekning for det hun lovet. Ropstad sjekket ikke innholdet før han løp til fylkesårsmøtene med det falske budskapet.
Torsdag ettermiddag ble flaggsaken senket og lagt bort. Ropstad måtte innrømme overfor partiets landsstyre og stortingsgruppe at han hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt. Bortforklaringer og henvisninger til andre såkalte seire i regjeringsplattformen, som økt barnetrygd for de minste, kan ikke overskygge det faktum at Ropstads hovedsak er tapt. Selv står han ribbet tilbake med betydelig svekket omdømme.
Maktkampen i KrF felte den dyktige og populære Knut Arild Hareide. Han vet hvem det var som felte ham. Hovedmannen, Ropstad, vil på landsmøtet til våren antakelig bli valgt til ny leder i partiet. Han bør ha vond smak i munnen. Ropstad går til topps etter å ha brukt en bløff om abortloven i kampen mot Hareide. Det er ikke bare Ropstad, men hele KrF som står ribbet tilbake. Partiet er splittet på midten. Det vil trolig komme en betydelig avskalling av partimedlemmer og velgere i tida framover. Det rapporteres at lokallag har store problemer med å finne folk som vil stå på listene til kommunevalget. På gjennomsnittet av meningsmålingene i januar har KrF en oppslutning på 3,6 prosent. Det er ikke sikkert at det er et bunnpunkt. Kanskje kan det vise seg å være et toppunkt.
I dette regjeringsspillet er det vanskelig å se hvem som er vinnere og hvem som er tapere. Alle virker fornøyd med helheten i regjeringsplattformen. Det var som ventet. Uten enighet om helheten hadde det ikke blitt noen regjeringsplattform. Partienes problem er at «helheten» er umulig å selge til velgerne. Partienes velgere gjenkjenner bare blanke partipolitiske seire. Grunnen til at det gikk galt med SV og Sp i Stoltenbergs regjering var at partienes egenart ble borte i helheten.
KrF er en taper. Det samme må vi kunne si om Frp. Partiet har gitt etter i klimapolitikken uten å ha fått veldig mye igjen på innvandringsfeltet. Frp sliter på meningsmålingene og det er vanskelig å tro at partiet vil kunne vokse på denne plattformen. Løsningen for Frp er kanskje at partiet frigjør seg fra regjeringsplattformen. Det å ha en politikk i regjering og en annen politikk utenfor regjeringen, har tidligere fungert for Frp. Det er mulig at dette blir vanskeligere nå som regjeringen har flertall i Stortinget.
Venstre har grunn til å være mellomfornøyd med resultatet, slik partiet for øvrig pleier å være. Trine Skei Grande klarte å grine seg til litt mer klimapolitikk under forhandlingene. Ellers må Venstre, som KrF, leve med at regjeringssamarbeidet med Frp er et voldsomt brudd med valgløftet om ikke å regjere sammen med Frp.
Høyre kan kanskje sies å være en vinner. Partiets mål om å beholde Erna Solberg som statsminister er nådd. Selv er Solberg i mål med sin personlige ambisjon om å lede en regjering med alle de borgerlige partiene. Hun har flertall i Stortinget og kan i teorien sitte stortingsperioden ut. Men det er i teorien. Plattformen har ikke fjernet spenningene mellom partiene. Konfliktlinjene går på kryss og tvers. Sett utenfra ser det ut som om Erna Solberg har tatt jobben med å bære sprikende staur.