På landsmøtet i november vant Ropstads høyrefløy med åtte stemmers overvekt. På landsstyremøtet torsdag vant Ropstad-fløyen med to stemmer. Regjeringssaken har delt partiet i to. Det er trolig bare et tidsspørsmål før den tapende venstresiden forlater KrF.
Med unntak av Venstre i 1972 har ingen norske partier gått så splittet inn i regjering som det KrF gjør nå. Venstre sprakk på spørsmålet om deltakelse i Korvald-regjeringen etter folkeavstemningen om EU i 1972. Mindretallet marsjerte ut av landsmøtet på Røros og dannet sitt eget parti. For Venstre ble bruddet en katastrofe. Fra å være et parti med en oppslutning på om lag 10 prosent på 1960-tallet, ble Venstre redusert til et treprosentparti på 70-tallet.
Dagens KrF har ikke like mange velgere å tape som det Venstre hadde. KrFs oppslutning på meningsmålingene er allerede på tretallet. KrF vakler nå videre med en vikar som leder. Ikke et vondt ord om Olaug Bollestad. Men høyresiden i KrF vil ikke ha henne som leder. Kjell Ingolf Ropstad er høyrefløyens mann. I abortspørsmålet er han reaksjonær. Hans beskjed til landets kvinner «hvis du klarer å bære fram ett barn, så bør du også klare å bære fram to» er ikke bare krøkket sagt. Det oser av kvinneforakt.
Ropstad ligger an til å bli partilederen som sender KrF tilbake til start som et regionalt parti for Sør-Vestlandet. Alt hva Lars Korvald, Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide har kjempet for, er i så fall tapt. Partiet selger sin sjel for tre statsrådstaburetter ved å gå i regjering med Frp. Flere statsråder enn det får KrF neppe. Kjell Ingolf Ropstad og hans viktigste allierte, fungerende partileder Olaug Bollestad, blir to av de tre.
Det tjener Knut Arild Hareide til ære at han stemte mot regjeringserklæringen og at han sier nei til å bli statsråd i den høyrevridde Solberg-regjeringen. Hareide har ryggrad der andre i KrF har strikk.
Ropstads største politiske synd er likevel hans misbruk av abortloven i den interne maktkampen om å slippe inn i regjeringen. Han burde ha visst, som alle politisk oppegående mennesker visste, nemlig at statsminister Erna Solberg verken hadde dekning i regjeringen eller i Stortinget for å endre abortlovens paragraf 2c. «Den historiske muligheten» var ikke noe annet enn et løfte fra Solberg om å snakke om saken. Det burde Ropstad fortalt landsmøtet. Men da hadde han neppe fått flertall for sin høyresving. Nå måtte Ropstad stå avkledd overfor sitt landsstyre med en tapt abortsak. Forbud mot tvillingabort, som regjeringen nå går inn for, var ikke det som beveget KrFs landsmøte til å forkaste Hareides forslag om å danne regjering sammen med Ap og Sp.
Splittelsen i KrF svekker grunnlaget til flertallsregjeringen. Det at halve KrF har sagt nei til regjeringsplattformen, vil skape usikkerhet om stortingsgruppas lojalitet til regjeringen i tida framover. Det kan også reises tvil om lojaliteten til Frps gruppe. Som regjeringsparti har Frp ofte hatt en politikk i regjeringen og en annen i Stortinget. Det er ikke gitt at Frp vil legge vekk dobbeltkommunikasjon til velgerne.
Regjeringsslitasjen har tatt tak i regjeringen før den formelt er dannet. Meningsmålingen i Dagsavisen torsdag viste at seks av ti velgere ikke vil ha den. Frp fikk seg en smell. Målingen viste at Venstre er helt på felgen og at regjeringsnykommer KrF er under sperregrensen på 4 prosent.
Politisk suksess måles kun ut fra valgoppslutningen. Kommunevalget blir regjeringens generalprøve. Det blir spesielt interessant å se hvordan det går med Frp og KrF. Ved valget for fire år siden falt Frp under 10 prosent til 9,5 prosent. Det var partiets svakeste lokalvalgresultat på 28 år. På enkelte målinger ser Frp nå 10-tallet. Blir valgresultatet dårligere enn sist, vil det rykke i foten på regjeringskritiske Frp-ere.
KrF falt for fire år siden ned til 5,4 prosent. Det vil bli tatt som en seier for Ropstad-fløyen hvis KrF får et litt bedre tall ved høstens valg. Akkurat nå ser det mørkt ut. KrF ligger nærmere 3 prosent enn 5 prosent.