Debatt

Kraften i en ledestjerne

Når en Star Wars-stjerne slukner ser man betydningen som ligger i våre popkulturelle fellesreferanser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Carrie Fisher ble bare 60 år gammel. Men til evig tid vil hun være Prinsesse Leia, som utover wienerbrødfrisyren ble den sterke kvinnelige kraften i verdens kanskje største filmserie. Julaften kom nyheten om at hun hadde hatt et alvorlig hjerteinfarkt på en flytur mellom London og Los Angeles. Noen døgn etter kom beskjeden millioner av «Star Wars»-fans fryktet. Et altfor kort, men sterkt liv er over, og det er muligens bare David Bowie i nyere tid som har fått de sosiale mediene til å i like stor grad flomme over av sympati, sorg og lidenskapelig fantilbedelse.

Fisher var en habil skuespiller, men en genial manusdoktor, skribent og offentlighetsperson. Hun ble særlig i et amerikansk perspektiv et symbol på åpenhet rundt det menneskelige, rundt psykisk lidelse, misbruk og rehabilitering. Hun var en nøkkelspiller i det faglige apparatet bak Hollywoods kameralinser, og hadde en persolighet, en selvinnsikt, en replikk og en tilstedeværelse i offentligheten, i ranmpelyset, som gjorde henne til et sjeldent varmt hjerte i en kynisk og selvsentrert underholdningsbransje. Men når hennes bortgang skaper hysteriske tilstander, er det også fordi hun i likhet med Harrison Ford og Mark Hamill er «Star Wars»-adel, og kanskje den edleste av de tre.

Hennes Prinsesse Leia slik hun først framsto i «Star Wars» i 1977 og de to påfølgende filmene, er en nøkkelfigur i et popkulturelt univers som har formet oppveksten til flere generasjoner. Hun var ikke bare den eneste jenta i en «ren guttefantasi», slik hun selv sa, men en «provoserende figur som fikk jobben gjort». Slik ble hun en ryggsterk feministisk referanse, en selvstendig, handlekraftig leder og ledestjerne for millioner av jenter som vokste opp i en tid da Hollywood-dominansen forfektet et indoktrinerende og konservativt kjønnsrollemønster. Alt dette gjorde Carrie Fisher til et ikon med internasjonal gjennomslagskraft. Selv var hun aldri redd for å behandle sin egen «rojalistiske» posisjon blant fansen med utilbørlig distanse og dryppende selvironi.

Om skuespilleren Carrie Fisher ble stående i skyggen av Leia, gjorde hun sitt for å vise at det fantes en person bak ikonet, med erfaringer hun delte med mange av Hollywoods barn, den gang som nå. Man trenger ikke se nøye etter for å innse at hennes kritiske og intelligende blikk på narsissmen er allmengyldig også langt utover amerikansk filmbransje. Hennes harmdirrende utfall og nålespissikre stikk både direkte og indirekte mot dagens suksess- og skjønnhetsjag, er det lett å finne paralleller til. Kanskje gjør det seg særlig gjeldende i rike land som Norge der unge mennesker opplever de ødeleggende baksidene av drømmen om vellykkethet og berømmelse.

Carrie Fisher var et ekte barn av Hollywood, med showbizerfaring fra barnsben av. Foreldrene var «Singin’ In The Rain»-stjernen Debbie Reynolds og sangeren Eddie Fisher. Forholdet mellom mor og datter ble skildret med nådeløs humor i filmen «Postcards From The Edge», basert på Fishers egen biografi om en alkoholisert og kokainavhengig skuespiller som etter rehabilitering forsøker å stable en karriere på beina igjen. Meryl Streep spiller rollen som datteren, mens Shirley MacLaine spiller Debbie Reynolds. Fisher var etter eget utsagn kokainavhengig allerede under innspillingen av «Star Wars: The Empire Strikes Back» i 1980, da hun blant annet besøkte vintersettet på Finse for å terpe manus med Mark Hamill. Hennes åpenhet rundt misbruk og bipolar lidelse er gjennomdokumentert i intervjuer, TV-show, bøker og forestillingen «Wishful Drinking», samt i filmer og TV-serier der hun spiller seg selv, som «Maps To The Stars», «Sex og singelliv» og «The Big Bang Theory».

Fisher var imidlertid en god birolleskuespiller utover Leia-rollen, og det er verdt å se igjen for eksempel «Da han møtte henne» hvor hun spiller den noe utflytende venninnen til Meg Ryan, eller Woody Allens «Hannah og hennes søstre». Men aller morsomst er det å se henne i klipp fra diverse talkshow hvor hun spiller den beste av alle roller, den som seg selv, som begrepet Carrie Fisher. Den rollen spiller hun med større kraft og kløkt enn rollen som en etter hvert kleint bikinikledd Leia Organa. Det er ikke godt å vite om det var begrepet eller nostalgisk ønsketenkning som fikk fans til å dette av stolene da Fisher faktisk åpenbarte seg i det forrige Star Wars-kapitlet, «The Force Awakens» (2015). At det ikke var skuespillerinnsatsen i seg selv, var hun selv raskt ute med å parere da fansen «glemte» å legge til de drøye tre tiårene mellom «Jediridderen vender tilbake» (1983) og «The Force Awakens» da de kommenterte comebacket. «Vennligst slutt med å diskutere hvorvidt jeg har eldet vel eller ei, skrev hun ifølge NTB på Twitter, og fastslo videre: «Dessverre sårer det alle tre følelsene mine. Kroppen min har ikke tålt aldringen like godt som jeg har.»

Ovennevnte er et Carrie Fisher-sitat av rent gull, i likhet med: «Selv i verdensrommet er det kjønnsdiskriminering», om hvorfor Prinsesse Leia i motsetning til medspillerne ikke fikk et lasersverd, og kommentaren til filmprodusentens krav om slanking for en ny omgang i Leia-rollen: «de ønsket ikke å hyre hele meg, bare tre fjerdedeler».

Carrie Fisher var en usedvanlig jordnær og slagkraftig stemme i en overflatefiksert offentlighet, men hennes død viser også hvilken styrke som ligger i de felles referansene og i allmenne popkulturelle fenomener, hvilken resonans de har i offentligheten og måten de binder mennesker sammen på tvers av grenser, tro og miljøer. Der ligger «Star Wars» og Fishers reelle kraft.

Mer fra: Debatt