25-03-2014

Kosovo og Krim: Folkerettens ofre

Igår var det 15 år siden start­skud­det for NATOs bom­bing av den tid­li­gere jugo­sla­viske pro­vin­sen, Kosovo. I dag ser vi Russ­lands annek­te­ring av Krim-halvøya. Det de har til fel­les er at begge er i strid med folkeretten.

I retro­spek­tiv var inter­ven­sjo­nen i Kosovo en kata­ly­sa­tor for omfat­tende sik­ker­hets­po­li­tiske end­rin­ger inter­na­sjo­nalt. Med den kalde kri­gens slutt, frem­veks­ten av USA som super­makt, og en tri­um­fe­rende libe­ra­lisme som bak­teppe, ble FN-pakten for­søkt revi­ta­li­sert, imid­ler­tid uten å lyk­kes. Med folke­mor­det i Rwanda og kri­gen i Bos­nia på sam­vit­tig­he­ten, kom den inter­na­sjo­nale selv­ran­sa­kel­sen. Det til da hand­lings­lam­mede FN gikk i bre­sjen for å sikre inter­na­sjo­nal enig­het om at slike over­grep aldri skulle kunne skje igjen.

Opp­ha­vet til kon­flik­ter som folke­mor­det i Rwanda, ble iden­ti­fi­sert som mang­lende stat­lig kapa­si­tet. Der­med ble såkalte ”fai­led sta­tes” i økende grad sett på som fun­da­men­tale glo­bale sik­ker­hets­trus­ler. Impli­ka­sjo­nen var at disse sta­tene krevde inter­na­sjo­nal assi­stanse, men i et bety­de­lig annet for­mat enn tid­li­gere. En ny døde­lig inter­ven­sjo­nisme ble legi­ti­mert inter­na­sjo­nalt ved å koble ver­dens­sam­fun­nets moralske ansvar for å for­hindre et nytt Rwanda, opp mot hvor­dan glo­bal og nasjo­nal sik­ker­het poten­si­elt kunne kom­pro­mit­te­res av man­gel­full stat­lig kapasitet.

Folke­ret­tens prin­sipp om at en mili­tær inter­ven­sjon kun kan skje på bak­grunn av selv­for­svar, eller med man­dat fra FNs sik­ker­hets­råd, ble nær sagt for­el­det. Ett sted måtte gren­sen gå for hvor mye ver­dens­sam­fun­net skulle kunne tole­rere av etnisk rens­ning og over­grep mot egen sivil­be­folk­ning. Opp­skrif­ten ble etab­le­rin­gen av kon­sep­tet om huma­ni­tær inter­ven­sjon, der prin­sip­pet om ”respon­s­i­bi­lity to pro­tect” snart skulle være på alles lepper.

I kjøl­van­net av inn­fø­rin­gen av huma­ni­tære inter­ven­sjo­ner ble inter­na­sjo­nal kon­flikt­hånd­te­ring kraf­tig mili­ta­ri­sert. NATOs bom­bing av Kosovo ble nett­opp pre­sen­tert som en huma­ni­tær inter­ven­sjon, enda de anvendte mid­lene var alt annet enn huma­ni­tære. En desto vik­ti­gere kon­se­kvens av Koso­vo­kri­gen var end­rin­gen i NATOs stra­te­giske kon­sept, der inter­ven­sjo­nen i Kosovo banet vei for såkalte «out of area»-operasjoner langt uten­for NATOs ter­ri­to­rium. Denne omfat­tende utvik­lin­gen har siden 24. mars 1999 far­get inter­na­sjo­nal sik­ker­hets­po­li­tikk og gjort Norge, gjen­nom vårt med­lem­skap i alli­an­sen, med­skyl­dig i titu­sen­vis sivile drap.

Bom­bin­gen av Kosovo var del­vis et direkte resul­tat av den kol­lek­tive dår­lige sam­vit­tig­he­ten ver­dens­sam­fun­net bar på etter Rwanda og Bos­nia. Når man tar avgjø­rel­ser om hvor­vidt man skal gripe inn er det bil­der av barn som ble hals­hug­get av mache­ter i Rwanda og masse­gra­ver med unge gut­ter i Sre­bre­nica som dri­ver frem handle­kraf­ten vår. Vi så hva som skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo hel­ler. Det er tross alt bedre å angre på noe man har gjort enn det man ikke gjorde.

Dette kan vi imid­ler­tid ikke bevise. Vi kan ikke ta opp­le­vel­sene fra Sre­bre­nica og Rwanda og ut fra det dik­tere hvor­dan ting hadde blitt i Afgha­ni­stan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde inter­ve­nert. Men vi ser hvilke kon­se­kven­ser kri­gene har hatt i disse lan­dene, og det er sterkt uro­vek­kende. Skyt først, spør senere har hel­ler ikke vist seg som noen god stra­tegi. For ingen av disse kri­gene har ført fre­den med seg.

I til­legg til dår­lig sam­vit­tig­het, hand­ler det også om sik­ker­hets­po­li­tisk egen­in­ter­esse. Bom­bin­gen av Kosovo for fem­ten år siden skjedde uten man­dat fra FNs sik­ker­hets­råd og med Russ­land til­side­satt. Med dagens utvik­ling på Krim-halvøya og Russ­lands annek­te­ring av områ­det, hev­des det i enkelte kret­ser at Krim er Putins hevn for Kosovo. Uten å kunne si med sik­ker­het hvor­vidt denne ana­ly­sen er kor­rekt, er det uten tvil tyde­lige real­po­li­tiske lik­hets­mo­ment i his­to­rien om NATOs inter­ven­sjon av Kosovo og Russ­lands eska­le­rende kon­troll over Krim-halvøya.

Det mest åpen­bare, og alvor­lige, berø­rings­punk­tet er at begge hen­del­sene var og er i strid med folke­ret­ten. I enkelte til­fel­ler er det mang­lende man­da­tet fra FNs sik­ker­hets­råd, som folke­retts­lig sett ville gjort en inter­ven­sjon legi­tim, en kon­se­kvens av at Sik­ker­hets­rå­det ikke kom­mer til enig­het. Under den kalde kri­gen, ope­ra­sjo­nelt inn­skren­ket av det steile bipo­lare for­hold mel­lom USA og Sov­jet­unio­nen, førte dette til en begrens­ning i man­da­ter for inter­ve­ne­ring. I dag ser vi imid­ler­tid i økende grad at folke­ret­tens suve­rene prin­sip­per for­kas­tes til for­del for nasjo­nal egen­in­ter­esse, der også mini­mums­kra­vet om god­kjen­ning fra Sik­ker­hets­rå­det glatt til­side­set­tes. Her kan hver­ken vest­lige sta­ter eller Russ­land hevde å være mora­len eller folke­ret­tens vok­tere, etter­som både kri­gen i Kosovo, Irak, Geor­gia og nå annek­te­rin­gen av Krim-halvøya, vel og merke på ulikt vis, føyer seg inn i rek­ken av folke­retts­lige brudd.

Femtenårs-markeringen av NATOs mili­tære inter­ven­sjon i Kosovo er ikke en dag for å heise flag­get og kon­sta­tere at mili­tær inn­gri­pen auto­ma­tisk leder til fre­de­lige, demo­kra­tiske og sta­bile sam­funn. Kosovo er frem­de­les et av mange eksemp­ler på dette. Selv om Kosovo i dag er en selv­sten­dig stat og Milo­se­vics gru­somme over­grep er his­to­rie, er kri­gens arr langt fra leget. Situa­sjo­nen bærer i dag preg av en stor grad gjen­si­dig apart­heid og vil­kå­rene er frem­de­les vans­ke­lig for mange ser­bere i den nye sta­ten. Dette gjel­der til­sva­rende for de titu­se­ner av men­nes­ker som har blitt og fort­set­ter å være ofre for real­po­li­tisk makt­spill av ver­ste sort.

Nå, fem­ten år senere, har det frem­de­les ikke blitt fore­tatt en grun­dig eva­lu­e­ring av norske bidrag i Koso­vo­kri­gen. Ei hel­ler til­strek­ke­lig eva­lu­e­ring av norske bidrag i Afgha­ni­stan eller Libya. Noe av det vi har gjort har helt sik­kert vært rik­tig, men vi har også unek­te­lig begått mange feil. Det minste vi burde kunne kreve av våre myn­dig­he­ter er en ran­sa­kelse av vår mili­tære inn­sats de siste fem­ten årene for å sikre at vi lærer av de fei­lene vi har gjort og kan unngå lig­nende feil­grep de kommende 15 årene.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!