Det ble ikke noe bombesmell på «Solens dag». Regimet i Nord-Korea markerte i stedet avdøde Kim Il Sungs 105-årsdag med en storstilt parade i hovedstaden Pyongyang. Men problemstillingen er like akutt som før: Hvordan forhindre at Nord-Korea blir en atommakt med mulighet til å utslette sine antatte fiender?
Under militærparaden lørdag viste regimet fram noen av sine raketter, blant dem en interkontinental rakett av ny type. Kanskje var den bare et skall. Ingen tviler imidlertid på at regimet har ambisjoner om å utvikle et langtrekkende missil med kjernefysisk stridshode. I verste fall vil det kunne nå USAs vestkyst og legge en storby som Los Angeles i aske. Eksperter antyder at nordkoreanerne vil kunne ha teknologien på plass om fem til ti år – med mindre USA og andre griper inn. En mellomdistanserakett utstyrt med samme dødelige våpen vil være i stand til å utslette Tokyo og andre japanske byer.
«USA og andre» er i praksis USA og Kina. President Donald Trump truer med at USA vil iverksette ensidige tiltak hvis ikke Kina blir med på laget. Det forstyrrer nattesøvnen til lederne i Beijing, som med rette betrakter den koreanske halvøy som sin egen bakgård. Korea var i lange perioder et lydrike under de kinesiske keiserne. Det eneste som skiller de to landene, er noen fjell og en grenseelv.
Da Korea-krigen brøt ut i 1950 og general Douglas MacArthur truet med å marsjere helt til Kinas grense, svarte kineserne med et massivt motangrep. Mannjevningen endte med vel tre millioner drepte og et sjokkskadd folk. Blant de kinesiske falne var formann Maos eldste sønn, Mao Anying. Siden den gang har kinesere og nordkoreanere vært allierte, ikke fordi lederne i Beijing har vært ukritiske til Kim-dynastiet, men fordi Kina trenger Nord-Korea som buffer mot Sør-Korea.
Nå settes vennskapet på en hard prøve. Kinesiske utsendinger har det siste månedene vært på hyppige besøk i Pyongyang. Det er ikke vanskelig å forestille seg innholdet i budskapene. Nordkoreanske aviser har svart med å advare sin allierte mot «svik og villfarelser». Et toppmøte mellom de to lands ledere, Xi Jinping og Kim Jong-un, hadde kanskje vært tingen. Men Kim vil ikke reise noe sted, og Xi ønsker neppe å bli avbildet sammen med det unge «geniet». Inntil videre nøyer Kina seg med å stramme grepet om Nord-Koreas økonomi, blant annet ved å stanse importen av nordkoreansk kull.
Trump forlanger enda kraftigere lut. Men hvor langt skal Beijing strekke seg for å imøtekomme de amerikanske kravene? Kina er Nord-Koreas viktigste handelspartner. Ved å bryte alle bånd kan de kinesiske lederne forårsake et sammenbrudd med uante følger. De siste årene har tusener av nordkoreanere flyktet over grensen til Kina. Tvinges regimet i kne, kan hundretusener, hvis ikke millioner, legge på flukt.
Kinas nordøstlige del er en sensitiv region for lederne i Beijing. Tre av provinsene, Liaoning, Jilin og Heilongjiang, grenser til Nord-Korea. Til sammen har de 120 millioner innbyggere. Regionen er kjent for sin tungindustri, men også for sin militære betydning på grunn av naboskapet til Nord-Korea, Russland og Mongolia. Militært sett tilhører regionen «Den nordlige kommando» med base i millionbyen Shenyang. En kinesisk avis viste forleden et bilde av kommandoens øverstkommanderende, general Song Puxuan, utstyrt med kikkert og falkeblikk. At Kina følger utviklingen nøye, er mildt sagt.
Under «normale forhold» kunne Kina ha alliert seg med en mulig opposisjon i Nord-Korea – og på denne måten bidratt til et regimeskifte. Men i verdens lykkeligste land finnes ingen synlig opposisjon. Enhver avvikende røst blir kvalt i fødselen. Det gjør Kinas oppgave ekstra vanskelig.
Korea-krigen på 1950-tallet påførte kineserne en stiv regning, menneskelig som materielt. En ny krig i dette hjørnet av Asia vil kunne få langt mer alvorlige følger, med spredningsfare i alle retninger. Russland vil kanskje også ha et ord med i laget hvis det verste skulle skje. Derfor er det så viktig å snu hver eneste stein i forsøkene på å få i stand en meningsfylt dialog.
De kinesiske lederne sier til stadighet at bare forhandlinger kan løse krisen i Korea. USA og andre svarer at de har forsøkt forhandlingsveien før. Det eneste de har oppnådd, er å miste tid i forsøkene på å stanse Nord-Korea. Under sitt besøk i Seoul i mars kunngjorde USAs utenriksminister Rex Tillerson at fasen med «strategisk tålmodighet» er over. Bare hvis Nord-Korea avgir løfte om å avslutte sitt kjernefysiske program, kan forhandlinger gjenopptas. President Trump gjentok budskapet under sitt møte med Kinas Xi Jinping for snart to uker siden. Samtidig lokket han Xi med en bedre «handelsavtale» hvis Kina anstrenger seg mer for å presse Nord-Korea.
Trump har dermed spilt ballen over på Kinas banehalvdel. Det som gjør Xi usikker på veien videre, er ikke bare Kim Jong-uns uberegnelighet, men også Trumps. Mens de kinesiske lederne betraktet president Obama som traust og forutsigbar, er Trump av en annen støpning. Flere av hans nære medarbeidere er også ubeskrevne blad for Kina. Hittil har Trump-administrasjonen markert sin militære handlekraft ved å beskyte en IS-base i Syria med Tomahawk-raketter, og ved å slippe «tidenes kraftigste bombe, med unntak av atombomber» i Afghanistan. Hva blir det neste? spør lederne i Beijing, som nok føler at bombene også er ment som signaler til Kina og Nord-Korea.
Samtalene i Florida endte med at Xi inviterte Trump til å avlegge et gjenbesøk i Beijing. Mye tyder på at det bør finne sted i heller nær framtid.