Debatt

Kontroll på alt? Delete.

Det går riktig vei i kampen mot sosial kontroll. Men det går altfor sakte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Depresjon. Stress. Søvnproblemer. Konsentrasjonsvansker. Lav selvtillit. Det er den korte, men mørke lista over de vanligste konsekvensene av negativ sosial kontroll. Ungdom som opplever at foreldrene begrenser, presser og truer dem til å oppføre seg etter strenge og trange regler, fratas muligheten til å leve de frie livene som burde være en selvfølge for alle i Norge.

For å bekjempe disse problemene, er innsikt en helt grunnleggende forutsetning. For å få god innsikt i et problem, er det lurt å anstrenge seg for å forstå det. Ikke akseptere, men forstå. I går lanserte Fafo og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) den ferske rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» som er et viktig bidrag i det arbeidet.

Sosial kontroll er et høyst tilstedeværende fenomen i Norge, og selv om det kan sies å være på vikende front, er det like riktig å si at det er forbausende vanskelig å bli kvitt. For eksempel oppgir så mange som 29 prosent av pakistanske jenter at de ikke får lov til å være alene sammen med venner av motsatt kjønn på fritiden uten at en voksen er til stede.

Rapporten viser også at de holdningene som er bakgrunnen for deler av dette kontrollbehovet, lever i beste velgående blant en stor gruppe av ungdommene selv. Blant pakistanske og somaliske ungdommer svarer over 40 prosent at sex før ekteskapet aldri er ok. Like mange svarer det samme når det gjelder homofili: Aldri ok. Når ungdommene blir spurt om hva de tror foreldrene mener, svarer 60 prosent av de somaliske og 67 prosent av de pakistanske ungdommene at de regner med at foreldrene overhodet ikke aksepterer homofilï. Blant ungdom uten innvandrerbakgrunn, er det bare tre prosent som tror det samme om sine foreldre.

Det har vært gjort mye god forskning på disse temaene tidligere. Men denne gangen har Fafo-forskerne Jon Horgen Friberg og Mathilde Bjørnset sett ekstra nøye på hva foreldrene som faktisk utøver sosial kontroll tenker. Hva er det som driver dem til å behandle barna sine sånn?

«For meg var det smertefullt å lese om foreldre som har levd halve livet sitt i en helt annen kultur – med storfamilie, med tradisjoner og religion som spiller en avgjørende rolle i barneoppdragelsen. Og deres andre halvdel av livet i en norsk hverdag, der verktøykassen du skal bruke når du oppdrar barn ikke fungerer. Alle som er forelder vet hvor vanskelig det kan være å oppdra barn», sa IMDi-direktør Libe Riber Mohn om den fortvilelsen og usikkerheten som ganske sikkert er en del av forklaringen på hvorfor noen foreldre tyr til ekstrem og undertrykkende kontroll for å navigere i et landskap de opplever som fremmed og utrygt.

Friberg beskrev kulturforskjellene slik: Sosial kontroll trives i svake stater der du finner æreskultur framfor verdighetskultur, kollektivisme i stedet for individualisme, religiøsitet i stedet for sekularisme og patriarkat i stedet for likestilling. Når du ikke er vant til å bo i en velferdsstat, men i et samfunn der storfamilien din er både NAV-kontor, domstol, politi, helsevesen, barnehage og gamlehjem, tåler du ikke at den utsettes for vanære, og du ser ingen mulighet til å leve et liv uavhengig av den.

En tamilsk far som er sitert i rapporten, gir et ganske godt inntrykk av hvor flytende grensene virker og hvor normløst det norske samfunnet generelt og norsk oppdragelse spesielt ser ut for den som betrakter det utenfra. Han spør intervjueren:

«Jeg har aldri spurt en nordmann, og nå har jeg anledning til å spørre dere. Hvor setter dere egentlig grensene? Er det greit å drikke alkohol? Røyke? Ha en kjæreste, er det greit? Om barnet ditt blir russ, kommer med russeknuter i lua, har sex i rundkjøringer, sender nakenbilder til folk i klassen? Hva er det dere er stolte av? Hva er det dere føler skam over? Er dette noe innvandrerne burde lære? Mange synes «Det er veldig skam å ha sånn norsk kultur». Men hva tenker dere om disse tingene? Nå vil jeg veldig gjerne høre. Hvor går egentlig grensa?»

Fra å tenke på innvandrere som noen andre som fikk holde på med sitt inni sin egen kulturelle og religiøse boble til de reiste hjem igjen, og som vi ikke skulle bry oss med, har det norske storsamfunnet kommet til en erkjennelse av at alle er del av et stort vi. Det forplikter begge parter.

Det er, slik debattanten Nancy Herz understreket etter lanseringen, avgjørende med en majoritetsbefolkning som er fordomsfri og åpent inkluderende overfor de strømningene i innvandrerkulturen som vil bryte med de gamle mønstrene. De som sier nei til sosial kontroll og æreskultur trenger et samfunn som tar dem imot. Når det gjelder forventningene den andre veien, sa Jon Horgen Friberg det slik: «Det finnes ikke en mulig verden der man kan si at et finnes andre regler for innvandrere. Man kan skjønne at dette er vanskelig for mange. Men det finnes ingen annen mulighet. Sorry».

Hvis begge de perspektivene får slippe til, er det mulighet for at kampen mot sosial kontroll får litt større fart framover.

Mer fra: Debatt