Vårens arbeidskonflikter i Verdens Rikeste Land har fått mange bekymrede kommentatorer på banen. Forrige uke sluttet også Thorbjørn Jagland seg til. Hans utgangspunkt er - naturligvis - europeisk. «I Latvia har offentlig ansatte gått med på 30 og 40 prosent kutt i lønn, mens Romania godtar 15 prosent kutt. Her hjemme streiker vi for tillegg på 4 prosent. Det er klart kontrasten blir veldig stor», sier han i Aftenposten den 19. juli.
Det er klart. Men det er ikke helt klart hvorfor det skulle være bedre å gjøre som i Latvia og Romania, enn som i Norge. Er det slik at altfor høye lønninger har ført de landene som har problemer ut i krise? Neppe. At lønningene ikke har holdt tritt med profitten er i virkeligheten en viktig forklaring på den situasjonen som verdensøkonomien befinner seg i, ikke minst fordi det har ført til økende forskjeller. I 2010 konstaterte til og med en forskningsrapport fra IMF - ikke kjent for å finansiere venstreradikal propaganda - at svekkelsen av arbeidernes forhandlingsstyrke i USA har gitt en kraftig økning av de aller rikestes andel av inntektene, noe som har bidratt til den finansielle og realøkonomiske krisen. Dette er for øvrig det samme som skjedde før krakket i 1929.
Lønningenes andel av produksjonen har sunket også i Europa. Dette er en trend som igjen bekreftes i en ny OECD-rapport «Capital’s grabbing hands?». Rapporten viser for øvrig at dette også gjelder Norge - særlig hvis man regner med oljesektoren.
Dette betyr at produktivitetsforbedringer i tiltakende grad har gått til kapitaleierne. EU-kommisjonen noterte selv i sin Competitiveness Report 2010 at perioden 2000-2007, årene fram til finanskrisens utbrudd, var preget av at lønnenes andel av inntektene sank med fem prosent, og at endringene i arbeidskostnad i ulike land ikke er relatert til endringer i arbeidsledighet. Det er ikke løpske lønnskostnader som har tvunget europeiske økonomier i kne. Snarere tvert imot: Altfor mye penger i hendene på altfor få aktører har stimulert finansiell spekulasjon, med kjent resultat.
Men hva med framtida? Når «kostnadene i Europa tvinges ned på grunn av økonomisk krise og arbeidsledighet», øker risikoen for at Norge senere mister konkurransekraft, går resonnementet. Dette har «norske politikere vært for dårlige til å forklare nordmenn», mener Jagland. NHO-president Kristin Skogen Lund nikker bifallende.
Er det sant at sammenbrudd venter, når lave lønninger og stramme statsbudsjett får latvisk og gresk økonomi til å blomstre igjen, og konkurrerer ut streikende - les late og kravstore - statsansatte og oljearbeidere i Norge?
Vel, gresk økonomi har krympet fem år på rad. Unge mennesker flykter fra Latvia i store skarer. I Spania, som fikk ros av EU for sine budsjettoverskudd før krisen og nå møysommelig har gjennomført de beordrede nedskjæringene, er annenhver ungdom arbeidsledig og så vel banksektoren som flere regioners økonomier er på vei mot kollaps. De langsiktige kostnadene for at deler av helse- og utdanningssystemet bryter sammen og for at millioner av mennesker som skrumper inn i arbeidsløshet, er vanskelige å beregne, men lette å forstå. Også på kortere sikt gjør den fallende innenlandske etterspørselen i landene som gjennomfører nedskjæringer i lønninger og offentlige tjenester, at en bred innhenting blir vanskeligere.
Det er i dette perspektivet verken slu eller solidarisk å la norsk kapital ta en større del av den kaken som bakes i Norge, eller å presse lønnene i offentlig sektor sånn at lønnsforskjellene øker og behovene der ikke kan fylles.
Nå skal det tillegges at Jagland - akkurat som regjeringen - også har en del å si om den andre siden i arbeidskonflikten. «Jeg kan forstå at det blir slik når jeg ser lønnspåslagene og pensjonene lederne gir seg selv», understreker han i intervjuet. Problemet er at det like fullt er lønnstakernes krav som får ham til å konstatere at det «tydeligvis» ikke er nok med oppfordringer, og at vi derfor «trenger forpliktende avtaler der arbeidsgivere, arbeidstakere, ledere og staten deltar».
Regjeringens håndtering av spenningene i arbeidsmarkedet har fulgt samme mønster. Økninger av sjefslønner tre ganger større en vanlige lønner i samfunnet, møtes med for så vidt krasse presseutspill fra Næringsministerens kontor. Arbeidstakernes mobilisering for rimelig kompensasjon derimot, møtes av tvungen lønnsnemnd i ytterkantene av hva internasjonale konvensjoner tillater (og etterlater en annen tidligere Ap-leder, Reiulf Steen, søvnløs).
Man kan si mye om dette, men særlig «ansvarlig» er det ikke.