kontant: KrFs valgkamp fra 2005. FOTO: Vidar Knai/Scanpix

Vis bildetekst
Foto:

08-08-2018

Konstant støtte

Kontantstøtten er et perfekt eksempel på at rå maktpolitikk trumfer sunn fornuft.

Se for deg en person som ikke har bil. Som aldri beveger seg ut på E18, E6 eller E39, ferjefri eller ei. Vi kan si at vedkommende bruker sin personlige frihet til å velge å leve bilfritt. Det vil også bety at alle subsidiene til veibygging ikke kommer vår billøse venn til gode. Hun får ingen glede av sin andel av alle asfaltmilliardene som er pumpet inn i Nasjonal transportplan. Ville det være mest rettferdig at den som ikke bruker veiene i det hele tatt, får utbetalt et kontantbeløp tilsvarende statsstøtten alle bilistene får? Ville det vært god samfunnsøkonomi? Ville det vært et gyldig argument at dersom ikke denne pengeoverføringen fant sted, hadde trafikanten ikke et reelt, fritt valg?

Det er mange i Norge som ikke liker noe særlig å gå i teater. Og det er enda flere som ikke har muligheten til å benytte seg av kulturtilbudene i Oslo og de andre store byene – rett og slett fordi de bor langt unna dem. Burde de fått utbetalt statsstøtten tilsvarende et gitt antall billetter i året, som kompensasjon for at de ikke vil eller ikke kan oppleve scenekunst?

Det sier seg selv at dette prinsippet er helt ubrukelig – og fullstendig absurd. Dersom det skulle gjelde for hele velferdsstaten – at de som ikke benyttet seg av et tilbud fikk et beløp tilsvarende statsstøtten for tilbudet utbetalt som kontantbeløp, ville de offentlige budsjettene brutt sammen på under ett kvarter.

Likevel har norske politikere i 20 år vedtatt en milliardoverføring som følger nettopp dette prinsippet. I år etter år. Kontantstøtten går ut på at foreldre som ikke ønsker å benytte seg av en barnehageplass, får utbetalt et beløp tilsvarende statsstøtten til barnehageplassen de ikke benytter seg av. Ordningen overlevde åtte rødgrønne år, og under Erna Solberg har støtten lagt kraftig på seg i kroner og øre, selv om stadig færre benytter seg av ordningen. I år deler 16.700 stønadsmottakere en pott på 1,7 milliarder kroner. Satsen er på 7.500 kroner i måneden.

Kontantstøtten er god butikk først og fremst for de familiene som ikke har utsikt til spesielt høye lønninger, eller for dem som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. For dem er 7.500 kroner et ikke ubetydelig beløp. Derfor er det i stor grad kvinner som jobber og tjener lite, og spesielt innvandrerkvinner, som havner i «målgruppa» til denne ordningen. Gjentatte påpekninger om at kontantstøtten skaper motsatt effekt av det vi ønsker når det gjelder integrering, likestilling og fattigdomsbekjempelse, biter ikke på tilhengerne i KrF. Der trumfer argumentet om «reell valgfrihet» fortsatt alle andre argumenter og all logikk.

KrF bør ikke lede oss inn i fristelsen på denne måten, særlig ikke når den er så vanskelig å motstå: Hva om vi regner ut hva KrF mottar i statsstøtte pr. medlem, og så foreslår at alle som ikke er medlem av KrF skal få det tilsvarende beløpet utbetalt kontant via Nav, for å sikre at det faktisk er «reell valgfrihet» når det kommer til KrF-medlemskap? Kunne det være noe?

I forbindelse med kontantstøttens 20-årsjubileum har Høyres nestleder Jan Tore Sanner lagt ordningen i potten i spillet om KrFs gunst. Partiet har varslet at de vil velge mellom blå/mørkeblå og rødgrønn side i løpet av høsten. «Jonas Gahr Støre viser manglende respekt for KrFs kjernesaker. Han vil ha stemmene til KrF, men ikke politikken», sier han til Vårt Land. Sanners poeng er at Støre ikke både kan invitere KrF med på regjeringsjakt og samtidig varsle kamp mot kontantstøtten.

Det er nettopp dette punktet som har gjort at kontantstøtten får konstant støtte fra stortingsflertallet. Systemet med gavesjekker til folk som tar ungene ut av barnehagen er KrFs Rubicon. Hit, men ikke lenger. Det har vært spede tilløp til protester, men det har alltid endt på samme måte: Ingen har turt å fjerne ordningen.

Kanskje det er derfor Erna Solberg har valgt å ta kontantstøtten i forsvar på tampen av sommerferien. Regjeringen er i mindretall. Ryker støtten fra KrF, ryker makta. Hun sa til Aftenposten i forrige uke at «selv om det er flere kvinner med innvandrerbakgrunn som er hjemme, så betyr ikke det nødvendigvis at det skyldes kontantstøtten». Men alle er vel enige om at dette ikke skyldes kontantstøtten alene. Dersom statsministeren i fullt alvor mener at støtten ikke har noen betydning for at kvinner blir hjemme over hodet, er det oppsiktsvekkende. Da holder hun seg med en argumentasjon som er fullstendig løsrevet fra fakta.

En utbredt misforståelse på høyresiden, kanskje særlig når det kommer til familiepolitikk, er at ekte valgfrihet må betales av staten. Du har liksom ikke frihet til å velge å være hjemme med ungene hvis ikke staten gir deg penger for det. Men det er fullt lovlig og mulig å la være å jobbe og være hjemme i stedet, for den som ønsker det. Når det gjelder pappakvoten, later standpunktet til å være at far tvinges til å være hjemme fordi dette er en forutsetning for å få foreldrepermisjonspenger i pappakvotetiden. Men det er altså fritt fram for fedre å prioritere jobb framfor å være hjemme. Poenget er bare at da kan de ikke regne med overføringer fra staten.

Det er en helt rimelig forutsetning at det offentlige bruker pengene sine på å støtte opp under ønsket atferd og lar være å bruke dem på å støtte uønsket atferd. I dagligtale kalles dette politikk.

Så lenge KrF velger å bruke kontantstøtten som en lakmustest på hvem de vil samarbeide med, kommer ordningen til å bestå. Men etter 20 år med uønskede konsekvenser er det kanskje på tide å se seg om etter en annen kampsak?


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!