Ettersom ikke Aftenposten selv er interessert i å ta inn et bidrag til en utvidet eksempelsamling i disse ulvetider, får jeg legge det inn her.
I 2001 falt det en dom i Oslo namsrett hvor en klage fra tre miljøorganisasjoner over et vedtak om felling av ulv ble avvist av retten. Til forskjell fra i dag var det Departementet som var organisasjonenes motpart, og via regjeringsadvokaten gikk man meget overraskende i rette med den oppfatning at Norge var forpliktet etter Bernkonvensjonen til å bygge opp en egen levedyktig bestand på norsk grunn. I sin prosedyre hevdet statens representant at det "fra norske myndigheter eller lovgiver aldri har vært forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge, eller at Norge har forpliktet seg til dette etter Bernkonvensjonen."
Dette la retten til grunn for sin dom, og som belegg ble det vist til behandlingen av den andre rovviltmeldinga, nærmere bestemt til nøyaktig sidetall i St.meld. nr 35 (1996-1997) og i komitéinnstillingen.
Nå er det imidlertid slik at i den grad ulven og Bernkonvensjonen i det hele tatt blir nevn på de oppgitte sidetall, synes de å si det motsatte av rettsboka. Og hvis en i tillegg leser referatet av stortingsdebatten, fjernes enhver tvil: Stortingsflertallet gikk inn for å opprette såkalte kjerneområder for bjørn, ulv og jerv med den begrunnelse at det var nødvendig for å kunne oppfylle landets forpliktelser til å bygge opp egne nasjonale bestander. Og miljøorganisasjonene jublet over seieren.
Nå hadde flere representanter gitt uttrykk for at de egentlig var imot det forslaget de stemte for, men hadde bøyd av for å sikre flertallet slik at ikke landet kom i konflikt med sine handelspartnere. Det ble bl.a. vist til et møte i Miljøverndeparte-mentet med generalsekretær Galiano. Noe referat fra møtet forelå riktignok ikke, og møtet hadde vært lukket for pressen. Men Viggo Ree, som hadde representert Foreningen Våre Rovdyr på møtet, tilla i en avisartikkel Galiano den oppfatning at det ville være en av våre viktigste oppgaver den nærmeste tid å bygge opp levedyktige rovdyrbestander i hele landet dersom vi ville oppfylle våre forpliktelser.
Men i 2001 sier altså Departementet at vi ikke har slike forpliktelser ("og det har vi alltid ment"); miljøorganisasjonene protesterer ikke, og retten adopterer begrunnelsen uten å kontrollere hva som vitterlig står i de oppgitte dokumentene.
Det finnes naturligvis en forklaring, men den egner seg ikke for sarte sjeler. Saken har derfor blitt behandlet nærmest som en statshemmelighet av vår frie presse og ble først omtalt i en bok som kom ut i år - en bok som ingen ansvarlig avis omtaler.
I 2004 fikk vi vår tredje rovviltmelding, basert på at "hovedlinjene videreføres".
Hva det innebærer, har det hittil i hovedsak vært miljøbyråkratenes privilegium å avgjøre.