«Building the right skills can help countries improve economic prosperity and social cohesion.»
(The OECD skills strategy)
Aps Helga Pedersen uttalte i forrige uke at «å bygge det norske kunnskapssamfunnet blir et hovedmål for neste stortingsperiode». Særlig merket vi oss partiets målsetting om å gjennomføre en nasjonal kunnskaps- og strukturreform for å sikre bedre arbeidsdeling, faglig konsentrasjon og samarbeid mellom landets universiteter og høyskoler. Dette er gode signaler.
NHO har innledet en debatt om de ressursene vi bruker på høyere utdanning gir oss den kompetansen vi trenger for å konkurrere med de beste i verden. Skal vi klare å skape de verdiene som finansierer vår velferd, må ambisjonene være høye. Skal vi skape de arbeidsplassene vi ønsker og trenger, må vi samarbeide.
NHO har tatt opp disse spørsmålene i mediene og på konferanser, senest på Agderkonferansen i januar, der vi fikk støtte av rektor Torunn Lauvdal ved Universitetet i Agder. Hun påpekte at vi ikke har noe organ som samordner fagtilbudene eller dimensjoneringen av dem. For alt fra fusjon til fordeling av fag har det vært lagt opp til frivillighet, framhevet Lauvdal. Det er ingen som vurderer om det er bruk for tilbudet, eller om det fins i nabofylket. Det er ingen koordinering.
NHO er opptatt av at noen studier får for mange studenter i forhold til hva samfunnet trenger. All kunnskap er nyttig, og vi må ha bredde og vi må også utdanne filosofer og historikere. Men det som er viktig for NHO nå, er dimensjoneringen. Vi må se kritisk på de 1900 studieprogrammene som tilbys ved våre universiteter og høyskoler. Dette handler ikke bare om dimensjonering, men også om kvalitet. Ressursene må målrettes bedre og konsentreres om færre studieprogrammer enn i dag.
NHO har ikke noen skjult agenda og heller ingen klare svar på utfordringene når vi reiser denne debatten. Vi skal fortsette å utdanne til fag og yrker som ligger langt utenfor det næringslivet vil og skal bry seg med. Slik må det være.
Når vi i snart ti år har slitt med synkende rekruttering til realfagene og permanent mangel på teknologisk kompetanse, skulle det bare mangle om vi ikke reagerte på vegne av våre 22.000 medlemsbedrifter. Vår agenda er å stille spørsmålet om vi har en tilbudsstruktur i høyere utdanning som leverer den kompetansen som kreves for morgendagens utfordringer. All kunnskap har verdi, men det kan ikke være slik at befolkningens samlede mengde studiepoeng er et riktig mål på hvor gode vi er. Skal vi lykkes, må vi være villige til å ta debatten om hvilke fag og studieprogrammer vi særlig trenger. Det betyr at vi også må prioritere.
Dette er ikke noe dramatisk inngrep i ungdommens frie valg av studier, men et forsøk på å finne fram til en relevant tilbudsstruktur med høy kvalitet. I dag har vi høyskoler hvor i gjennomsnitt kun to-tre studenter fullfører masterstudiene per år. Dette er ingen god og bærekraftig modell.
Vi må ha en høyere utdanning som er innrettet mot å bevare og styrke vår posisjon på fagområder hvor Norge har særlige forutsetninger for å være, og å forbli, blant de beste. Derfor er denne debatten også like relevant for innretningen på norsk forsknings- og innovasjonspolitikk.
Som også Torunn Lauvdal (UiA) understreket, er det skoleeiers, nemlig regjeringens, overordnede ansvar å koordinere det som opprettes av studieprogrammer. Regjeringen må derfor ha et kritisk blikk på om tilbudsstrukturen er riktig. NHO har støttet regjeringens arbeid med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Vi har sett svært interessante samarbeidsprosjekter i sektoren, men foreløpig altfor lite til en tydeligere arbeidsdeling og konsentrasjon av ressursene. Dette er etter NHOs mening helt nødvendig for å gjøre noe med tilbudsstrukturen og skape en styrket kvalitet i studietilbudene.
I videregående opplæring fikk vi tidlig på 90-tallet, gjennom et forpliktende trepartssamarbeid, en stor reform (R-94). Et vanskelig, men helt avgjørende element i dette arbeidet var en radikal sanering av en tilbudsstruktur som ikke fungerte. I stedet for å gjennomføre en utdanning på normert tid, drev ungdommen i for stor grad sideveis i systemet, tok flere grunnkurs før de i beste fall kom videre, og altfor mange forsvant ut. Næringslivet ble invitert inn i arbeidet med å gjøre denne ryddejobben. Ingen lett jobb og ingen enkle løsninger. Det var mye bråk og uenighet, men det var nødvendig, og vi lykkes. Når vi nå ber om en gjennomgang av høyere utdanning, er dette altså ikke et nytt krav fra næringslivet. Forskjellen er nå at det involverer mektigere aktører, større lokal frihet og en større politisk risiko knyttet til å finne nye og bedre måter å dimensjonere på.
NHO har ingen ferdige løsninger eller klare konklusjoner i dette arbeidet. Vi etterspør en dialog og åpenhet om hvordan vi dimensjonerer i samsvar med de utfordringene vi står overfor. Mer og overordnet koordinering er kastet inn som et viktig svar på de spørsmålene som er reist. Er finansieringen av høyere utdanning innrettet på en slik måte at det skapes «vill vekst»? Er sektorens frihet til selv å opprette bachelorprogrammer et problem? Har vi gitt ungdommens egne ønsker for mye vekt? Har vi i for liten grad benyttet virkemidler som Lånekassen for å påvirke studievalg? Har vi et system for profesjonell karriereveiledning som gir studenter tilstrekkelig grunnlag for sine valg? Har studiepoeng blitt et mål i seg selv? Bør vi styrke kortere yrkesrettede utdanninger som alternativer til de akademiske, for eksempel gjennom fagskolene?
NHO vil fortsette å stille disse spørsmålene til sektorens egne representanter og til politikerne. Signalene fra Arbeiderpartiet tas derfor imot med åpne armer, og NHO forventer at de andre partiene også kommer på banen. Ingen parter er tjent med at det skapes misforhold mellom den utdanningen vi tilbyr, og det vi trenger.