Kjærester, ektefeller, elskere og elskerinner. De hører ikke til i pressen. Folks kjærlighetsliv skal som regel defineres som privat og skal ha beskyttelse av hensyn til privatlivets fred. Men når en av Norges mest leste og derfor mektigste kommentatorer, i landets største avis, blir intim med noen på innsiden av det politiske miljøet, hører dette absolutt offentligheten til. Det må omtales og problematiseres fordi det utfordrer ikke bare VGs viktigste kapital, men også pressen i alminnelighet sin viktigste ressurs, nemlig vår troverdighet.
Tryggheten som publikum må kjenne på om at det som står i VG og andre aviser er fritt og helt uavhengig, må være absolutt. Jacobsens forhold til Christensen ville utfordret denne kontrakten mellom presse og publikum. Det må aldri skapes tvil om journalister og kommentatorers distanse til kildene.
Dette er så langt ryddig håndtert av Jacobsen og av VGs ledelse, som raskt åpnet opp om de faktiske forholdene. Sjefredaktør Gard Steiro gjorde noe uvanlig da han kommenterte en personalsak og tydde til egne spalter for å forklare sine lesere om hvorfor Jacobsen forsvant ut. Det var klokt. Men også Steiro etterlater rom for tvil om hvor lenge forholdet har vart.
Forholdet mellom de to profilerte samfunnsaktørene kan ha pågått lenge, og spørsmålet er da i hvilken grad denne nærheten til kilden har hatt utilbørlig påvirkning på VGs journalistikk. Den tvilen sverter av på VG.
Jacobsen- og Jette-saken kommer ikke lenge etter at det ble klart at en annen sentral Ap-politiker, Hadia Tajik, hadde innledet et forhold til en av pressenorges absolutt mest innflytelsesrike politiske journalister, Dagens Næringslivs Kristian Skard. Kjærligheten er irrasjonell og dens veier uransakelige, men også Jonas Gahr Støre burde være bekymret for tettheten mellom sine nærmeste folk og pressen.