Hadde befolkningen hatt den samme kunnskapen som forskerne om trusselen klimaendringene representerer ville vi se panikk eller i allefall et unisont krav om handling i klimapolitikken. Men forskernes formidling av egne forskningsresultater på en forståelig og overbevisende måte er for dårlig. Dette utnyttes effektivt av krefter som ønsker kortsiktig populistisk gevinst på å fornekte et ubehagelig problem, eller som har direkte økonomisk gevinst av å forhindre tiltak som reduserer utslippet av klimagasser.
En hovedårsak til dette ligger i virkemåten til FNs klimapanel. Panelets hovedrapporter som kommer ca. hvert 5. år presenterer den beste kunnskapen vi har om klimaendringene. Rapporten består av ca. 3000 sider som oppsummeres i et ”sammendrag for beslutningstakere” som vedtas i plenum av FNs medlemsland. Men selv sammendraget på ca. 100 sider er så komplisert at det må betydelig bakgrunnskunnskap til for å kunne forstås. Men her slutter panelets mandat. De produserer ikke populærfremstillinger eller forenklinger som politikere eller publikum forstår. Forskerne er de mest troverdige til å formidle sin egen kunnskap, men dette overlates i hovedsak til media som har få spesialister på området samt interesseorganisasjoner.
En overveldende majoritet av forskere går god for klimapanelets rapporter. Ifølge en ny måling fra det nasjonale vitenskapsakademiet i USA er 97 av 100 forskere enige i at klimaendringer er menneskeskapte, og de 3 prosentene som er uenige har en gjennomsnittskompetanse lavere enn sine kolleger når det gjelder publisering og sitering. Dramatikken det er tilnærmet enighet om er bl.a.:
• Siden den industrielle revolusjonen har menneskene gjennom forbrenning av olje, kull og gass tilført atmosfæren så mye CO2 at kloden har blitt ca. 0,7 grader varmere.
• Dersom vi ikke reduserer forbruket av fossile brennstoffer raskt og radikalt vil temperaturen kunne stige med inntil 6 grader i dette århundret. Dette vil føre til en klimakatastrofe av dramatisk omfang.
• De fleste land mener smertegrensen for hva vi tåler av oppvarming er to grader. Små øystater som er direkte livstruet mener temperaturstigningen må begrenses til 1,5 Cº.
• For å begrense den globale oppvarming til 2- 2,4 Cº må de globale utslippene av drivhusgasser reduseres med 50-85% i forhold til 2000 innen 2050.
• Vi har svært liten tid på oss. Økning i de globale utslippene må stoppe i perioden 2000- 2015 og betydelige reduksjoner må deretter finne sted innen 2020.
Men når denne enkle oppsummeringen skal omsettes i politikk blir tolkingen uansvarlig. Det mest alvorlige her er hvordan usikkerhet håndteres. Der forskerne anbefaler 50-85% reduksjon av utslippene innen 2050 tror politikerne 50% holder. Jeg skvatt i stolen da statsminister Jens Stoltenberg i nyttårstalen for litt over et år siden beklaget at man ikke hadde blitt enige i København om å redusere de globale utslippene med 50%. Ikke 85%! Noe han for øvrig gjentar i sin nye bok Klimaparadokset. Det samme gjelder tidspunktet når økningen av utslippene må snus til reduksjon. Når forskerne sier mellom 2000 og 2015 sier politikerne 2015. Der forskerne på grunn av usikkerhet i prognosene gir et vindu, velger politikeren de minst ambisiøse målene, i klimapolitikken eksisterer ikke noe føre var prinsipp.
Hva er det som får verden til å reagere så ubesluttsomt når forskernes anbefalinger er så klare og enigheten om anbefalingene er så stor? Motekspertisen er noen få forskere med avvikende synspunkt og en liste i USA med 30,000 underskrifter som Carl I Hagen pleier å referere til. Alle som har en lavere universitetsgrad kan skrive seg på denne lista, og det er et under at den ikke inneholder flere navn. Eksempelvis er tusenvis av Dagsavisens lesere kvalifisert til å skrive seg på.
Men profesjonelle motkrefter er sterke. For eksempel har USAs tredje rikeste familie, oljemilliardærene brødrene Koch, alene investert titalls millioner dollar til lobbing for oljeindustrien, mot fornybar industri og støtte til tankesmier som underminerer klimaforskning og forvirrer opinionen. Oljeselskaper som Chevron og Exxon bruker også store beløp på dette. Merk at disse selskapene ikke angriper klimapanelets rapporter direkte, til dette er kunnskapen for solid. Den mest vanlige teknikken er å sette opp hva skeptikere og useriøse kilder representerer mot det et overveldende flertall av forskere er enige om, og kreve balanse i debatten. Dette brukes også effektivt overfor media. Et godt eksempel var den direktesendte TV-debatten om klimaendringer arrangert av NRK før jul, der den eneste forskeren som var invitert var en skeptiker.
Kløften mellom det forskerne sier er nødvendig, og det verden produserer av klimapolitikk øker fortsatt. Det er ikke tilstrekkelig å overlate forskningsformidling til media og andre. For å snu utviklingen må forskerne mer på banen og forklare alvoret direkte til både politikere og opinion. Det sannsynlige må vektlegges og ikke usikkerhet. Normalsvar fra forskere er at det enkelte ekstremvær ikke kan kobles direkte til klimaendringer, som er riktig. Dette tas umiddelbart til inntekt av skeptikerne. Det er også mulig å si at det er sannsynlig at ekstremværet er påvirket av klimaendringer. Et eksempel til etterfølgelse er fjorårets Sofieprisvinner James Hansen fra NASA, som i hele sin karriere har vært tydelig på alvoret i klimatrusselen og bl.a. kritisert både NASAs administrasjon og amerikanske myndigheter for å redigere pressemeldinger om arbeidet hans som får global oppvarming til å se mindre truende ut. Da jeg traff ham sist i fjor høst var han akkurat arrestert dagen før utenfor det hvite hus der han hjalp unge demonstranter med å gi vitenskaplig dekning for deres krav om å stoppe kullgruver i Apalakkene.