Seksuell trakassering og andre overgrep kan ikke lenger passere og bagatelliseres, slik det var i altfor mange år. Den tida da kvinner og menn som ble utsatt for sånt, var forventet å bare finne seg i det og tåle såpass, er over.
Ikke alle har skjønt og erkjent dette. I enkelte kretser later det til at man forveksler metoo med dyneløfting. At varsler om trakassering er det samme som ryktespredning, eller at kritisk og avslørende journalistikk om maktmisbruk er sensasjonsjag. Det er en misforståelse med alvorlige konsekvenser, fordi den bidrar til å så tvil om intensjonene til dem som sier fra om det de er blitt utsatt for.
Derfor er det trist å lese Klassekampens leder lørdag. Med Trond Giske-saken som bakteppe, skriver avisen at «allerede for et år siden kommenterte Klassekampen at det var skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, ikke kvinnene». Påstanden var uhyrlig for et år siden, og det er direkte pinlig at Klassekampen finner det riktig å gjenta den nå. Det er et slag i ansiktet på de mange som har hatt mot til å si fra om alvorlige forhold på sine arbeidsplasser, i organisasjonslivet og i politikken.
Avisen gjør et poeng av at den omstridte barvideoen av en dansende Giske ikke er så alvorlig. Men den manglende tilliten til Giske var et faktum lenge før videoen dukket opp. Ingen har hevdet at den er et eksempel på seksuell trakas-sering. Slike eksempler finnes det allerede nok av, og Ap har konkludert med at partiets regler mot seksuell trakassering er brutt av Giske. Videoen er et eksempel på noe annet som heller ikke er spesielt tillitvekkende: Dårlig vurderingsevne.
«Alle andre skal underlegges moralens lupe, bare ikke pressen selv. Men vi tjener alle på redelighet og presisjon i omtale av saker», skriver Klassekampen i lederartikkelen. Avisen kunne ha godt av å legge seg selv under en lupe og lete etter redelighet og presisjon i sin egen meningsjournalistikk.