Donald Trump liker sterke ledere og Kim Jong-un roser Trump. De spiller på hverandre. I Washington er det mange som ikke tror på noen diplomatisk løsning, og formodentlig er det delte meninger i Pyongyang også. Store politiske linjeskifter er sjelden ukontroversielle. Derfor sier Trump, under henvisning til Kim, at «sammen skal vi vise at de andre tar feil». Neste uke møtes de i Vietnam.
Prosessen ble innledet med toppmøtet i Singapore i juni i fjor. Der ble det brutt mye is. Kim forlenget moratoriet på testing av atomvåpen og langtrekkende raketter og la ned et par viktige militære anlegg. Trump suspenderte de store fellesøvelsene med Sør-Korea og innstilte patruljeringen med tunge bombefly langs Nord-Koreas grenser. Dette bød de på hver for seg. Felleskommunikeet var derimot kort og vagt og en godbit for skeptikerne. Derfor må toppmøtet i Vietnam gi håndfast, forpliktende framgang. Et nytt kommunike i runde vendinger vil være et nederlag.
Etter møtet i Singapore gikk samtalene tregt. Amerikanerne krevde at Nord-Korea skulle erklære sitt innehav av våpen og raketter som utgangspunkt for inspeksjoner. Det ble avvist. Hemmelighold har militær verdi for mange land, og særlig for et lite land som kjenner seg truet. En heldekkende erklæring med påfølgende inspeksjon ville gi USA en militær målliste på sølvfat. Slikt hører i beste fall hjemme i en senere fase med større tillit. Nå virker det som USA har lagt denne tanken til side. Positivt er det også at amerikanerne har akseptert prinsippet om steg for steg med gjensidige innrømmelser på hvert trinn.
Kim har antydet at han kan legge ned virksomheten i atombyen Yongbyon, helt eller delvis, avhengig av hvilken motytelse Trump tilbyr, og åpne byen for inspeksjoner fra det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA). Yongbyon er senteret for det nordkoreanske atomprogrammet, så her er det mye å hente. Hva kan Trump gjøre for å få det til?
Nord-Korea har lenge sagt at for å ruste ned må de fiendtlige relasjonene til USA opphøre. De krever garantier for sin sikkerhet. Dette er ingen enkel sak, for underskrifter på papir er ikke nok. Da Ukraina ga fra seg atomvåpnene fra sovjet-tiden fikk de sikkerhetsgarantier fra USA, Russland og Storbritannia, men de var ingenting verdt da Russland kappet land i 2014. Atomavtalen med Iran var forankret i en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og derfor bindende for alle medlemsland, men USA trakk seg ut likevel. Om man kjenner seg trygg eller ikke beror til sjuende og sist på et helhetsinntrykk og på øynene som ser. Bare en lang, framgangsrik forsoningsprosess kan føre dit.
En annen tenkelig motytelse er en fredserklæring mellom partene i krigen 1950–53. Fortsatt er det bare våpenhvile. Nord-Korea har lenge argumentert for dette, og Nord- og Sør-Korea hadde håpet å få det til i fjor. USA har vært skeptisk fordi en slik erklæring kunne brukes til å presse de amerikanske styrkene ut av Sør-Korea, men er visstnok åpen for det nå. En fredserklæring, og senere en fredsavtale som også omfatter Japan og Russland, burde følges opp av en normalisering mellom de berørte partene – det ligger i kortene – men nordkoreanerne må ha noe mer konkret for å avvikle Yongbyon.
Da gjenstår sanksjonslette. USA har motsatt seg dette, men ikke lukket døra helt. I første rekke står fjerning av sanksjoner som blokkerer samarbeidet mellom de koreanske statene, så som gjenåpning av industriparken Kaesong og turisttrafikken til Kumgang-regionen i nord. Dette er pengemaskiner for regimet i Pyongyang. Sammenkobling av jernbanelinjene også, på lengre sikt. De amerikanske sanksjonene er vanskeligst å heve fordi Kongressen kan sette seg på tverke. FN-sanksjonene er enklere, for hvis den amerikanske administrasjonen går inn for det vil de andre faste medlemmene også gjøre det, og da blir det lett å få de nødvendige fire stemmene fra de ti andre. De sørkoreanske sanksjonene kan lempes så snart USA gir sitt samtykke.
Lenge var sikkerhet gjennom kjernefysisk avskrekking Nord-Koreas prioritet nummer én. Så ble sikkerhet sidestilt med økonomisk utvikling i en politikk som kalles byongjin og som betyr to spor. Nå ligger hovedvekten på økonomisk utvikling. Desto viktigere blir sanksjonslette kombinert med økonomiske reformer. Kinesiske erfaringer er mye diskutert i den forbindelse, og de vietnamesiske reformene er også interessante. Kim kommer til Hanoi et par dager før møtet med Trump og skal blant annet besøke industriområdet Hai Phong.
I forrige måned avla Kim et nytt besøk i Beijing, nummer tre i rekken. Helst ville han nok holdt Kina på en viss avstand, for avhengigheten av den store naboen kan være beklemmende. For eksempel har nordkoreanerne ytret at i et gjenforent Korea kan noen amerikanske styrker bli stående. Men når han dro til Beijing denne gangen var det mest sannsynlig fordi han var usikker på utfallet av møtet med Trump og søkte Xis råd og støtte.
Det var toppstyringen – Trump og Kim – som gjorde det mulig å sparke fredsprosessen i gang. Nå må den følges opp med forhandlinger om ytelser og motytelser, ned til detaljene, for som vanlig er det mange djevler der. Inntil det skjer står toppmøtediplomatiet på leirgrunn.