Det var mistrøstige tanker som meldte seg da jeg for et par år siden besøkte Klagemuren i Jerusalem. For meg ble det eksempel på hvordan noen religiøse mennesker, i dette tilfellet bare menn, kan opptre på en måte som får mange til å forakte tro og religiøs utøvelse. Unge og gamle ortodokse stiller seg fram på en måte som skaper inntrykk av at de er blant de få utvalgte.
Det er sterke symboler knyttet til Klagemuren, og følelsene blir deretter. Siste uke ble det kjent at statsminister Benjamin Netanyahus regjering stanser et reformforslag som skulle tillate kvinner å be på samme sted som menn. Gjerdet skulle bort, men nå blir det stående. Netanyahu ga etter for press fra to ortodokse partier som er med i hans regjeringskoalisjon. Som alltid i israelsk politikk er det rikelig med motsetninger mellom partiene, og bønnereformen ble til slutt ikke viktig nok opp mot andre store konfliktsaker.
Retretten fra Netanyahu ble en verdensnyhet. Amerikanske jøder reagerte sterkt på beslutningen, og innad i regjeringen var også reaksjonene sterke: «Et alvorlig slag mot enheten til det jødiske folket og forholdet mellom den israelske staten og jødene i diasporaen», sa forsvarsminister Avigdor Lieberman. Nyheter fra israelsk politikk mottas ofte med hoderysting her hjemme. Før vi blir for høyrøstede og kategoriske i vår fordømmelse av kvinnefiendtlige, ortodokse jøder, bør vi ta en sjekk på tilstanden i vårt eget land når det gjelder kjønn og religion.
Striden om kvinnelige prester er for lengst tilbakelagt kapittel i Den norske kirke, men i flere ulike kristne trossamfunn i Norge er det stridigheter om hvilken rolle kvinner skal ha som frontfigurer. I Norsk Luthersk Misjonssamband, landets største lutherske misjonsorganisasjon, kan kvinner fortsatt ikke sitte i hovedstyret. Begrunnelsen er at kvinner ikke skal kunne ha et avgjørende ord med i laget når lærespørsmål skal avgjøres. Motstanderne av kvinnedeltakelse begrunner sitt syn ut fra Bibelen. Saken har vært til behandling gjentatte ganger på generalforsamlingen, men det tilstrekkelige to tredels flertall er ikke oppnådd.
Det er flere eksempler. I Den katolske kirke er det bare menn som kan bli ordinert til prester. For et par uker siden ble en kvinne ordinert til prest på lissom i Trondheim. Bak «ordinasjonen» står den internasjonale undergrunnsorganisasjonen Roman Catholic Woman Priests. De har i årevis kjempet for at også kvinner skal kunne ta del i en oppgave som er forbeholdt menn: Nemlig å være prest i Den katolske kirke. Siden 2003 har de derfor protestviet kvinner både til prester og biskoper i flere land.Biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke fordømte handlingen, og signaliserte en sterk reaksjon «Hun bryter med kirken og blir utelukket fra sakramentene». En biskop må ivareta de regler som gjelder i en kirke, men dette er likevel sterke ord.
Om han ville beholde sin stilling som biskop, hadde han neppe hatt noe annet valg. Den katolske kirke satser nå på Norden. En opposisjonell biskop er ikke det man ønsker seg nå. I mai ble Eidsvigs biskopskollega i Stockholm, Anders Arborelius, utnevnt til kardinal av pave Frans. I rangordning har kardinalene bare paven over seg, og det er disse som møtes i det sixtinske kapell når ny pave skal velges. I moderne tid har ikke Norden hatt noen kardinal. Det er å håpe at Arborelius bruker sin nye fremskutte posisjon til å tale Roma midt imot når det gjelder kirkens kvinnesyn.