Debatt

Kjernefamilien FC

Jeg vet altfor godt hvordan det er å være Lars Lagerbäck. 0–6 er barnemat.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For noen år siden traff jeg en halvt legendarisk norsk fotballtrener i sosialt lag. Han var veldig opptatt av én ting, det han mente var det største problemet i norsk fotball: Norske lag er for spillerstyrte. Det vil si at han mente de menige hadde for mye makt over befalet, altså trenere og ledere. Trenerne var for svake, for slepphendte, for ettergivende, for milde, for norske.

Dette frustrerte ham, selv om han er kjent for å være en svært bestemt type. Jeg kunne bare nikke ivrig med og si at jeg var helt enig og at jeg visste så altfor godt hvordan han hadde det.

Jeg har det jo akkurat sånn på mitt eget lag. Mitt lag, Kjernefamilien FC, er så til de grader spillerstyrt at jeg, som liksom skal være treneren, sterkt vurderer å bytte ut deler av stallen og støtteapparat. Lars Lagerbäck fikk buksevann i Tyskland denne uka, men jeg taper ofte 0–6. På hjemmebane.

Kjernefamilien FC styres av to mindreårige. Av to juniorspillere. De har lite erfaring, dårlig ballkontroll, mangler overblikk, taktisk forståelse og tar generelt lite ansvar. Likevel styrer de laget med jernhånd. Åtteåringen er fus i alt. Hun har kontroll i garderoben, og innspill fra trenerstaben gis fullstendig blaffen i. Seksåringen får daglige røde kort, men virker uberørt. De filmer seg til straffe og roper på dommer for den minste forseelse.

Vi i støtteapparatet er satt på linja, umyndiggjort, maktesløse, uten styring på verken trening eller match. Ingen av øvelsene vi prøver å gjøre på trening gjennomføres. Juniorene nekter plent å bli med. Foreslår vi i trenerapparatet å spille med svarte sko, skal de to spille med røde. Vil vi spille langt, så skal de drible. Ja, de vil noen ganger ikke sparke ballen i det hele tatt. Laget er spillerstyrt. Familien barnestyrt.

For det var ikke dette jeg så for meg da jeg tok over ansvaret for Kjernefamilien FC i 2009. Et svært ungt lag, men med betydelig potensial og talent. Et uerfarent trenerteam gikk løs på oppgaven med store ambisjoner. Nå sliter vi i bunnen av tabellen. Vi har enkeltkamper der vi glitrer, dager der vi kan slå alle, men i det lange løp kjemper vi mot nedrykk. Bare tidvis ser vi glimt av potensialet. For ofte fungerer laget dårlig. Løsningen som pekes på internt er det åpenbare. Et trenerbytte.

Situasjonen med spillerne skaper splid mellom trener og spillerutvikler. Altså mellom oss foresatte. For når laget ikke fungerer begynner samarbeidet i trenerteamet å knirke. Man begynner å tvile på egne prinsipper og spillefilosofi. Jeg vurderer å hente inn en ny spillerutvikler, men det er dyrt, og kanskje må vi bytte stadion, og man vet ikke hva man får eller hvordan spillergruppa vil reagere. Spillerutvikleren har sikkert også vurdert å slutte. Andre klubber kan sikkert tilby bedre fasiliteter.

Nei, spillerutvikleren blir, hun er best, det er spillerne vi må få skikk på. Sesongen 2018 blir bedre.

Mer fra: Debatt