Tirsdag ettermiddag kommer 250 kulturaktører med suksess i utlandet til mottakelse i Regjeringens representasjonsbolig. «Vi er flinke til å hylle våre idrettsutøvere, og vi ønsker å markere den samme stoltheten for våre kunstneres prestasjoner», sier kulturminister Linda Hofstad Helleland i en pressemelding før tilstelningen. Med en slags oppfatning om at kunstneriske uttrykk er målbare på samme måte som en mesterskap i 400 meter hekkeløp. Dette er det mest slående ved den rådende norske kulturpolitikken de siste årene: Den evinnelige sammenblandingen av kultur og sport. At kultur kan vurderes som et sykkelløp, der Kygos nye remix av U2 er en like stor suksess som at Alexander Kristoff nesten holdt unna for Peter Sagan helt til mål i sykkel-VM.
Vi har vært innom dette flere ganger siden Linda Hofstad Helleland tok over som kulturminister: Det stadige snakket om kultur som næring. Mottakelsen i dag er et uttrykk for at kunsten først og fremst skal være et instrument for å bedre handelsbalansen med utlandet. Men alle de såkalte «folkekjære» artistene som holder seg hjemme i Norge, som dyrker lokal kultur, de sysselsetter fortsatt flere mennesker og bidrar mer til verdiskapningen enn mange av dem som har flyttet til Statene for å søke lykken. Da Åge Aleksandersen gjorde sin symboltunge konsert i Royal Albert Hall i fjor var det nærmest som en ironisk feiring av at det går an å lykkes i stor stil, selv om drømmen om den store verden ikke gikk i oppfyllelse.
Likevel smitter denne markedstilpasningen over på hele kulturlivet. Som den omdiskuterte «publikumsappellen» som skal ligge til grunn for utdelingen av Amandaprisen for årets beste film. Prisen for årets Spellemann har de siste årene konsekvent gått til de kandidatene som har gjort det best i utlandet. Noe som paradoksalt nok ender med et stusslig show når vinnerne ikke har tid til å komme til Norge og ta imot prisen. Sånn er det nok med kveldens fest i Parkveien også. Mange av dem som gjør det aller best i utlandet glimrer med sitt fravær, fordi de er, nettopp – i utlandet.
Dagsavisen har sett lista over dem som har takket ja. For all del – det kommer til å være en lang rekke utmerkede kunstnere til stede, fra Liv Ullmann til Mayhems Jørn Stubberud. Det er også navn her som jeg ikke synes er så kjent i utlandet, men la dem nå få spise kake likevel. Jeg er selv like opptatt av norsk suksess i utlandet som alle andre. Når Kim Cattrall er gjest på «Skavlan», der han forteller at hun snart kan sees i TV-serien «Modus», så synes jeg det skulle vært nevnt at serien er basert på figurer og fortellinger av Anne Holt. Holt er forresten en av dem som har betakket seg for å være med på mottakelsen i Parkveien. Som hun kaller «et veldig provinsielt festkonsept» på Twitter.
En alminnelig oppfatning er at Linda Holstad Helleland har fått gjort mer med idretten enn i kulturlivet. Dette kan skyldes en manglende forståelse for hva kultur er. For kunst er altså ikke sport. Snarere tvert imot. Stein Torleif Bjella (sanger som bare gjør det bra i Norge) har laget sangen «Liten ball», «om han som kom i mål når dei andre kom heim». Det er dette som er så vidunderlig med kunstneriske uttrykk: De kan vende nederlag til seier. Kulturhistorien er full av eksempler på underkjente kunstnere som senere er genierklært. Og like mange store kommersielle suksesser som senere er helt glemt.
Skal man stelle i stand en stor fest for de som gjør det godt i utlandet, burde man derfor også hedre noen av de som gjør det dårlig. Norges neste kulturminister bør invitere til en mottakelse for alle slags genierklærte, eksentriske kulthelter, og alle de «folkekjære» norske kunstnerne som aldri ble forstått i den store verden. Borte bra, men hjemme fest.