Jeg løp opp trappa på Skøyen stasjon. Jeg rakk akkurat toget. Opptur! Toget er fylt til randen. Nedtur! Jeg må stå. Igjen. Klamrer meg fast så godt jeg kan. Jeg ser ei dame med en struttende mage. Hun ser ikke videre komfortabel ut, der hun står i midtgangen. Etter noen sekunder bestemmer jeg meg for å gjøre noe med saken. Jeg fikk rett og slett vondt av å se på henne. Jeg strakk meg over og la hånden på armen hennes. «Unnskyld, vil du sitte ?» Spurte jeg. Skuldrene hennes sank og hun så lettet ut. « Ja, gjerne» Svarte hun. « Jeg har ingen plass å gi deg, men det er kanskje noen som vil gi fra seg setet sitt?» Sa jeg, og så meg spørrende rundt. Blikket mitt møtte mange. Noen så raskt ned i mobilskjermen igjen. Noen rødmet. Noen kremtet. En mann reiste seg. Takk for at du reiste deg!
Kjære pendler. Gi fra deg setet ditt. Gjør som denne mannen. Reis deg.
Hvorfor spurte hun ikke om plass selv? Tenker du. Jo, fordi ikke alle vil «kreve» en sitteplass. Hvorfor spurte ingen om hun ville sitte? Her har jeg to mulige svaralternativer.
Nummer 1: Fordi ingen ser opp. Dagens oppfordring og utfordring: se opp! Se deg rundt. Bruk noen sekunder på å finne ut om noen trenger setet mer enn deg. Deretter kan du scrolle videre på mobilen.
Nummer 2: Fordi ingen vet sikkert om hun er gravid. Tenk om hun blir fornærmet?
Vel, det er en sjanse vi får ta. Vi har alle hørt at «graviditet ikke er en sykdom» – men jeg vil at du skal ha i bakhodet at mange sliter med noe. Damen på toget kan ha ekstrem svangerskapskvalme, bekkenløsning og vonde kynnere. Kanskje hun har lavt blodtrykk og er svimmel. Ikke vet jeg. Men jeg vet at det kan hende. Jeg har selv vært pendler med struttende gravidmage. Jeg tror jeg kan telle på en hånd, hvor mange ganger noen spurte meg om jeg ville sitte.
Men det er jo egne seter for gravide på toget. Tenker du. Ja, men de er alltid opptatt. Der sitter du og jeg uten en liten krabat i magen.
Kan vi være enig om at de setene kun er for gravide? Takk!