Ketil Bjørnstad har nettopp utgitt «Nittitallet», det fjerde bindet i romansyklusen «Verden som var min». I forbindelse med lanseringen har Bjørnstad latt seg intervjue av Aftenposten (27.07.2018) og Dagsavisen (04.08.2018). Attentatet mot forlagsdirektør i Aschehoug, William Nygaard, utenfor hans eget hjem 11. oktober 1993 får naturlig nok en sentral plass. Nygaard var Bjørnstads og Salman Rushdies forlegger. Til dags dato er den eller de som skjøt, ikke tatt. Derfor er saken fortsatt aktuell, og preger mange av oss den dag i dag.
«Vi gjorde ingenting for å støtte ham», slår Bjørnstad fast om Nygaard, og kommer med kritikk av journalister, politikere og forfatterstanden: «Vi, i motsetning til Nygaard, turte ikke å stå opp mot fatwaen som Irans Ayatollah Khomeini hadde utstedt mot Rushdies Sataniske vers og de som publiserte eller oversatte verket». Jeg var leder av Den norske Forfatterforening (DnF) den gang. Er det korrekt at ingen reagerte på fatwaen før de tre skuddene mot Nygaard? Og var det virkelig slik at det ikke ble handlet etterpå, da Nygaard mirakuløst overlevde etter flere operasjoner og et langt rekonvalesentopphold på Sunnaas sykehus?
Svaret er nei, på begge spørsmålene. Jeg kjenner ingen sak i norsk ytringsfrihets historie som har ført til større aktivitet og engasjement. Mistankene rettet seg mot Den iranske ambassaden. Men vitner og bevis var ikke sterke nok til at politiet ville foreta arrestasjoner. Den Norske Forleggerforening og Aschehoug, der Nygaard var leder, var derfor, i likhet med meg og mange andre, tilbakeholdne med å være påståelige. Ikke fordi vi var unnfallende, men fordi vi ikke ville skade saken.
Statlige etterretningsvesener bruker ofte mer subtile metoder når de skal likvidere personer enn å la morderen komme fra ambassaden, ettersom den ofte er overvåket av vertslandets egne myndigheter. Rushdie nektet også å svare kategorisk i Dagbladet 12. oktober 1993: «Nygaard er kjent i Norge, alle, også de som står bak attentatet, vet at fatwaen vil bli knyttet til saken. Dermed får forbryterne et slags alibi, selv om de ikke er direkte løpegutter for Iran.»
Bjørnstad skriver i sin bok at vi på årsmøtet i DnF etter attentatet ikke mente noe om at en av Norges viktigste forleggere hadde vært utsatt for et åpenbart politisk drapsforsøk: «(…) Jeg lurer på om jeg skal ringe til Thorvald Steen, som er Forfatterforeningens formann. Men jeg orker ikke. Dessuten var jeg ikke tilstede på årsmøtet. Stemningen er uhyggelig nå. Hysj. Hysj. Som om attentatet ikke har funnet sted.» (side 366.)
Til leserens orientering foregikk årsmøtet i DnF fem måneder etter attentatet. I løpet av disse månedene hadde svært mye skjedd. Og, i flere år før skuddene, hadde Rushdie-komiteen, ytringsfrihetsorganisasjonen PEN og skribentorganisasjonene støttet Rushdie og arbeidet mot fatwaen. På DnFs årsmøte i mars 1994 ble følgende vedtak gjort:
«Etter attentatet mot William Nygaard i oktober 1993, intensiverte Rushdie-komiteen innsamling av midler til det internasjonale støttearbeidet. I løpet av en måned hadde komiteen samlet inn godt over 300.000 kroner. Et opprop til forsvar for ytringsfriheten med oppfordringen «Trekk drapstruslene tilbake» fikk vel 6.000 underskrifter som ble oversendt kulturminister Åse Kleveland. (…) Styret planlegger å bruke Ytringsfrihetssymposiet (21.–23.9.1994) som en internasjonal markering mot fatwaen. Styret har krevd at den norske regjering arbeider for nedtrapping av handelen med Iran, og har oppfordret de andre nordiske forfatter- og forleggerorganisasjonene til å presse sine respektive regjeringer til å få ned handelen med Iran til norsk nivå i første omgang.»
Bjørnstad skriver: «Forfatterne feiget ut, en etter en.» (s. 406.)
Bjørnstad ser på nyhetene i desember 1993 og ser Nygaard på Kveldsnytt etter at oppholdet på Sunnaas er over. «Jeg kunne ha ringt til Thorvald Steen med en gang, kjempet for at Forfatterforeningen var klar i sin støtte og la press på politietterforskningen.»
Ja, jeg skulle ønske at Bjørnstad ringte meg den gangen, eller i forberedelsene av «Nittitallet». Hadde han ringt, ville han fått vite at styret i DnF diskuterte situasjonen fortløpende, og jeg ville blant annet minnet ham om at forlegger i Cappelen, Sigmund Strømme, og jeg varslet politiet ved flere anledninger om tips vi hadde fått. Ved andre anledninger gikk flere av oss ut i pressen og oppfordret vitner til å melde seg, for eksempel i Arbeiderbladet 20. november 1993: «Ring politiet hvis du vet noe». Der viser politiinspektør Leif A. Lier fram en polititegning som var laget etter at flere vitner hadde meldt seg. Hvis Bjørnstad syntes det var vanskelig å snakke med meg, kunne han ha snakket med andre i styret eller i Det litterære råd for å få meg i tale.
Ingen av disse forfatterne «feiget ut». Det skulle bare mangle. På dette tidspunkt og i flere år etterpå, ble det gjort en rekke utspill mot den norske regjering og dens passivitet. Om Bjørnstad hadde ringt, ville han fått innblikk i at DnF, i likhet med ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, Den Norske Forleggerforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, de andre oversetter- og skribentorganisasjonene, samt Rushdie-komiteen i flere år hadde samarbeidet og vært blant de drivende kreftene i nordiske og europeiske forfatter-, forlegger- og ytringsfrihetsorganisasjoner om og i arbeidet for Rushdie, og mot fatwaen.
De første timene og dagene etter drapsforsøket, ble jeg intervjuet av norske og utenlandske medier. Det jeg sa, var blant annet at:
– Støttearbeidet for Rushdie og mot fatwaen måtte trappes opp og politiet arbeide måtte for å styrke sikkerheten for de som kjempet mot fatwaen.
– Styret i DnF hadde bedt regjeringen om å legge press på Iran, med økonomiske sanksjoner og markere denne linjen overfor de andre landene i Norden og i FN.
– Vi støttet uttalelsene fra Den Norske Forleggerforeningen, Sveriges Författarförbund og Svenska PEN mot fatwaen og for Rushdie og Nygaard, og var delaktige i resolusjonen til EWC (European Writer’s Council/Den europeiske forfatterorganisasjon).
– Aschehougs ledelse og DnF hadde jevnlig kontakt dagene etter at Nygaard ble skutt.
Dette var situasjonen per 15. oktober 1993. Denne dagen formulerte skribentorganisasjonene og Kunstnerrådet et brev til regjeringen. Torstein Bugge Høverstad, formann i Norsk oversetterforening sa blant annet følgende til Aftenposten: «Norge må innføre synlige og merkbare tiltak mot Iran inntil dødsdommen mot Salman Rushdie og alle som har bidratt til utgivelsen av hans bok «Sataniske vers» blir opphevet.» I brevet sto videre at: «William Nygaard har utgitt en bok, og utelukkende derfor har han blitt dømt til døden av myndighetene i Iran.»
Slik ble det formulert, tre og et halvt døgn etter skuddene.
Fire dager senere hadde 15 litterære organisasjoner, samt redaktørforeninger, journalistene, advokatene med flere, samlet seg om oppropet: «Trekk tilbake drapstruslene».
I oppropet sto det:
«Drapsforsøket på forleggeren William Nygaard er en sterk påminnelse om at Nygaard – i likhet med flere tusen andre over hele verden som har bidratt til utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers – i snart fem år har hatt en «dødsdom» hengende over hodet. (…) Fatwa’en innebærer en oppfordring til kriminalitet i en rekke land, en oppfordring til drap av mennesker som ikke har gjort seg skyldig i annet enn å forsvare det trykte ord, forsvare menneskets rett til ytring, en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter. Den iranske statslederens oppfordring til mord er en provokasjon mot oss alle, uavhengig av nasjonalitet, rase eller tro.»
Så å si hele forfatterstanden var blant de 6.000 som hadde underskrevet. Fakkeltoget mot fatwaen og for Nygaard og Rushdie, samlet tusener.
I slutten av april 1995 avsluttet Oslopolitiet etterforskningen. Oversetteren av Sataniske vers, Kari Risvik, protesterte i Aftenposten 22. april 1995 sammen med Den norske forleggerforeningen og Forfatterforeningen. Både Aftenposten og undertegnede viste til nylige tips vi hadde mottatt:
«Særlig er vi opptatt av Tysklands forhold til Iran. Tysklands handel med Iran er økende. Det finnes også bevis for at Tyskland samarbeider med iransk etterretning. Dette har stadig figurert i europeisk presse og har aldri vært dementert. Vi ønsker at norske myndigheter skal ta opp dette forholdet. Hele denne saken (Nygaard-saken (min merknad)) oppleves som ganske hul hvis ikke norske myndigheter ser seg i stand til det, sier Thorvald Steen.»
Ett år og sju måneder etter, fantes det flere spor i retning ambassaden enn i de første månedene etter drapsforsøket, som følge av stadig nye vitneutsagn. Det var ikke endelige bevis, men en god start på noe som kunne bli bevis, derfor var vi opprørte. På det nordiske forfatter- og oversettermøtet på Gotland få dager etter, protesterte vi igjen og støttet Risvik, Nygaard og Rushdie.
Vårt internasjonale engasjement for ytringsfriheten gjorde også at vi fikk godt gehør utenfor vårt lands grenser. Høsten 1993 og våren 1994 ledet DnF delegasjoner med skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere og journalist til flere land for å få frigitt fengslete forfattere i blant annet Tyrkia, Jemen, Sør-Korea og Cuba. I 1994 avholdt DnF sitt internasjonale ytringsfrihetssymposium i Stavanger, med en rekke utenlandske gjester til stede, blant annet den aktive fatwa-motstanderen – svenske akademi-medlemmet Kerstin Ekman. Symposiet kastet lys over forfatterskjebner som var utsatt for vilkårlig fengsling og/eller tortur forskjellige steder i verden.
Om man søker kunnskap om disse viktige og hektiske dagene, månedene og årene i Norges ytringsfrihetshistorie, anbefales for eksempel «Når kulturer kolliderer» av Peter Normann Waage (1989), som tok opp fatwaen mot Rushdie, Ann-Magrit Austenås «Arven etter Sataniske vers» (2011), der flere av de sentrale aktørene blir intervjuet, og Retten til fri ytring (1995) med Steinar Hansson som redaktør. Sistnevnte bok er basert på symposiet i Stavanger. Her er det bidrag av blant andre Håkon Børde, Kerstin Ekman og Izzat Ghazzawi. Toril Brekke, Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage ga ut Den farlige ytringsfriheten i 1994, og endelig kom Odd Isungsets Hvem skjøt William Nygaard? i 2010.
Ja visst kunne vi ha gjort mer, men å påstå at ingenting ble gjort, er feil.
Etter drapsforsøket er ingen dømt. Derfor er ikke Nygaard-saken avsluttet. Skal vi la politiets beslutning styre våre handlinger, eller skal vi samarbeide for å få gjenopptatt saken, Bjørnstad? Vi trenger alle gode krefter til å jobbe for å finne svar. Bare ring. Dette er vår sak.