Det er myndighetene som vurderer hvilke legemidler som skal tas i bruk med offentlig finansiering. Men det er legemiddelindustrien som dikterer prisene. Med de utgangsprisene vi nå ser må det betydelige rabatter til for at vi skal kunne ta i bruk flere legemidler. Når vi går inn i forhandlinger er det industrien som definerer prisene som er utgangspunktet for forhandlingene – og disse er ofte meget høye. Det er ikke alltid det er mulig å forhandle prisen ned til et bærekraftig og akseptabelt nivå.
Vi opplever en kraftig økning i prisnivået på legemidler. Tidligere på kreftlegemidler, men nå også på legemidler til for eksempel behandling av hepatitt c og nye kolesterolsenkende legemidler. Legemidler som Lojuxta (kolesterolsenkende) og Blincyto (leukemi) markedsføres i Norge med priser som gir årlige behandlingskostnader per pasient på 2 mill. kroner eller mer.
Dette er ikke bærekraftig.
I Norge har vi et referanseprissystem, som innebærer at Statens legemiddelverk fastsetter maksimalpriser for alle legemidler som har markedsføringstillatelse. Prisen som bestemmes er et gjennomsnitt av de tre laveste prisene blant ni land i Vest-Europa. Maksimalprisene er utgangspunktet for vurderingene, og kan føre til at det blir vanskelig å ta i bruk en rekke nye legemidler.
Jeg vil at vi skal forhandle om priser, slik at den reelle prisen blir lavere enn maksimalprisen, og at det blir mulig å ta i bruk flere nye legemidler. Forhandlingene må imidlertid ha et realistisk utgangspunkt og et realistisk sluttpunkt som tar hensyn til helheten i helsetjenesten. Vi har etablert et system for forhandlinger for sykehuslegemidler, og er i ferd med å legge til rette for forhandlinger på folketrygden.
Legemiddelindustrien og prisen de setter på sine produkter er internasjonale. Vi er flere som ser på prisnivået med bekymring. OECD, EU og WHO har stilt spørsmål ved hvorvidt det er bærekraftig. Nederland har formannskapet i nå og EU vil se på hvordan markedet for legemidler fungerer.
Jeg ser frem til at vi skal kunne fremforhandle priser som gjør at vi kan ta i bruk nye legemidler, raskest mulig til en bærekraftig pris til det beste for alle pasienter.
Skal vi lykkes med det må industrien på flere områder redusere sitt profittbegjær og akseptere lavere priser. Selv om de selvsagt også i fremtiden skal tjene penger, både til aksjonærene og til utvikling av nye legemidler. Industrien er i det lange løp ikke tjent med at deres forventninger til profitt fører til at store grupper av pasientene globalt ikke kan ta i bruk behandlingene de har utviklet.