Dette arbeidet har vært identitetsskapende for oss som nasjon og folk. Men i en globalisert verden der frykt for markedsposisjoner og nasjonal sikkerhet veier tyngre enn idealer, har stemmen blitt spak. Norges posisjon er hint om en ny verdensorden. De sterkes rett virker igjen rådende.
I forrige uke uteble Norge da 123 av FNs 193 nasjoner stemte for å starte forhandlinger om et prinsipielt forbud mot atomvåpen. Og denne uka vil vår statsminister Erna Solberg ikke ta opp menneskerettigheter i sine samtaler med kinesiske myndigheter under sitt besøk i Kina. En iskald rasjonalitet tilsier at begge standpunktene er logiske. Vi er avhengig av NATO og alliansens atomvåpen, og vi vil bli avvist og henvist til fryseboksen igjen hvis vi tar opp menneskerettigheter med Kina på første date. Men det er prinsipielt motbydelig.
Like ekkel er Høyres dobbelthet. Det er forskjell på opposisjon og posisjon, men i Kina-spørsmålet møter Høyre seg sjøl i døra så blåveisene hagler. Det er verdt å minne om Erna Solbergs ord i boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011: «Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina». Det var ment som kritikk av Stoltenberg-regjeringens mangel på ryggrad.
I 2009, i forbindelse med henrettelsen av en kinesisk opposisjonell, skrev nåværende statsråd Jan Tore Sanner på bloggen sin at «Jonas Gahr Støre bør skamme seg» etter at han ikke hadde fordømt handlingen. «Er det frykten for å miste noen kommersielle kontrakter», undret Sanner. Samme mann, stadig i opposisjon, sa til Dagens Næringsliv i oktober 2011: «Det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettigheter også når det er krevende. Det er viktig å ha god kontakt med Kina, men det må kombineres med en tydelig linje i spørsmål om menneskerettigheter».
Høyre var et fyrverkeri i opposisjon, men har blitt en kruttlapp i posisjon.