ANNONSE

04-02-2017

Kinasyndromet

Det må gjøre vondt å møte seg selv i døra.

Rett før jul ble det klart at Norge og Kina igjen skulle ha normale diplomatiske forbindelser. Etter seks år var Norge tilgitt fornærmelsen det var å gi Fredsprisen til menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Næringslivet jublet. Lakseprisene steg. Så senket julefreden seg. Debatten uteble.

I et prisverdig forsøk på å skape oppmerksomhet rundt avtalen, definerte Kåre Dahl Martinsen og Ingerid Opdahl, begge fra Institutt for forsvarsstudier, torsdag avtalen som et norsk knefall. I en kronikk i Dagbladet var de svært kritiske til prosessen, hemmeligholdet av forhandlingene og til Norges farvel til tidligere prinsipper. De mener også at det er naivt å tro at Norge har oppnådd noe som helst. Verken politisk eller økonomisk har knefallet noen verdi, hevder de.

Prisen Norge virker å ha betalt for avtalen er at vi som nasjon har gitt avkall på vår rett, og sviktet vår plikt, til å si ifra mot kinesiske brudd på de universelle menneskerettighetene og på internasjonale lover og avtaler. Norge skal ikke lenger kritisere eller støtte handlinger som undergraver «kinesiske kjerneinteresser». Norge skal i henhold til avtalen gjøre alt det kan for å unngå å skade det bilaterale forholdet. Makten til å definere akkurat hvilke norske handlinger som bryter med ånden i denne avtalen, å tolke dens innhold, ligger ikke i Oslo. Det ser ut som en forpliktelse til selvsensur.

Utenriksminister Børge Brende fra Høyre har jobbet i tre år for å få på plass avtalen. Det er åpenbart en utfordring for norske myndigheter å forholde seg til en nasjon som Kina. Men alt tyder på at de har svelget mange kameler for igjen å bli venner med det mektige landet i øst. Prinsipper, holdninger og sedvane for Norge som et land i verden er kastet på båten.

Sjelden har Høyres ord i opposisjon vært tommere enn i dette spørsmålet. I 2009, i forbindelse med henrettelsen av en kinesisk opposisjonell, skrev nåværende statsråd Jan Tore Sanner på bloggen sin at «Jonas Gahr Støre bør skamme seg» etter at han ikke hadde fordømt handlingen. «Er det frykten for å miste noen kommersielle kontrakter», undret Sanner. Samme mann, stadig i opposisjon, sa til Dagens Næringsliv i oktober 2011: «Det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettigheter også når det er krevende. Det er viktig å ha god kontakt med Kina, men det må kombineres med en tydelig linje i spørsmål om menneskerettigheter». Det må gjøre vondt å møte seg selv i døra.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!