Læreren på barneskolen i Shanghai spurte elevene: «Hvem vant valget i USA?» «Trump!» svarte elevene i kor. Men en av dem rakk opp hånden og sa: «Kina.» «Hvem har fortalt deg det?» ville læreren vite. «Pappa», hvisket gutten og smilte.
Svaret har en kjerne av sannhet. De kinesiske kommunistene betrakter Trump som det minste av to onder. Hillary Clinton var en kjent størrelse for dem – tøff, kunnskapsrik og forutsigbar. Trump, på den annen side, er et ubeskrevet blad, en mann de kanskje kan gjøre forretninger med.
For lederne i Beijing var presidentvalgkampen i seg selv svaret på alle deres drømmer. Dag for dag, i uke etter uke, ble det amerikanske demokratiets svakheter blottstilt for hele verden. Kinesisk radio og fjernsyn gjorde maksimalt ut av tåpelighetene. «Så det er dette dere vil prakke på oss?» lød omkvedet i kinesisk presse. Nei takk, heller da Kinas «ansvarlige» form for demokrati, ledet av et opplyst kommunistparti.
Med Donald Trump har USA fått en president uten politisk erfaring – og i utenrikspolitikken er han helt blank. De kinesiske lederne forsto raskt at disse ubehagelige fakta kunne gi dem visse fortrinn. Da Trump kunngjorde at han ville overlate mer av forsvarsbyrdene til USAs asiatiske allierte, kunne de ikke annet enn gni seg i hendene. Forståelig nok tolket de utspillet som et tegn på svekket amerikansk forsvarsvilje i Asia, hvilket passer dem utmerket.
Helt siden 1950, da USA innledet sin «containment policy» overfor Kina, har de kinesiske lederne arbeidet for å bryte ned det amerikanske forsvarsverket i Asia og Stillehavet. De viktigste brikkene i USAs strategi er Sør-Korea, Japan og Filippinene. Om Trump skulle opprettholde sitt krav om at de tre betaler en større del av forsvarsregningen selv, vil det være duket for en tautrekking som bare Kina vil tjene på. Sør-Korea og Japan er sterkt imot endringer i de eksisterende avtalene. Hva Filippinene under den spinnville president Rodrigo Duterte kan tenkes å gå med på, er uklart. Flere andre asiatiske land, som Vietnam, ønsker også et sterkt amerikansk nærvær i denne delen av verden.
Trumps utspill kommer samtidig med at Kina ruster opp i raskt tempo, særlig til havs. I Sør-Kinahavet fortsetter kineserne å forvandle atoller og rev til befestede øyer. Samtidig opprettholder lederne i Beijing sine territoriale krav i Sør-Kinahavet. Kinesiske marinefartøyer dukker stadig oftere opp i Malakkastredet og Indiahavet. I Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet, er kineserne i ferd med å etablere sin første oversjøiske marinebase. India er alvorlig bekymret for det som skjer og bygger selv ut sin marine for å kunne vise styrke til havs.
De kommende ukene vil kjennere av Asia hviske Trumps mange sannhetens ord i ørene. Japans statsminister Shinzo Abe har allerede vært på besøk i Trump Tower i New York. Etter møtet poserte de smilende for pressen, og Abe lot til å være tilfreds. Svært mye tyder på at USAs neste president blir tvunget til å justere sine standpunkter etter hvert som virkeligheten demrer, men varslene han ga i valgkampen har skapt engstelse og uro i store deler av Asia.
Også på det handelspolitiske område kan Trump få et tøft møte med virkeligheten. President Obama har brukt mye energi på å framforhandle en frihandelsavtale mellom 11 land i Asia og Stillehavsområdet (TPP), åpenbart som en motvekt mot Kina. Nå ser det ut til at avtalen må gravlegges for godt. Trump har kalt den «en tragedie» og sier han vil skrote den på sin første dag i Det hvite hus. I valgkampen hevdet han at frihandelsavtalene USA tidligere har inngått, har gjort landet til en dumpingplass for utenlandske billigvarer og gjort millioner av amerikanere arbeidsledige. «Jeg skal ta jobbene tilbake!»
Men som mange har påpekt, kommer de ikke tilbake. Deres tid er forbi. Jobber som forsvant til Kina (tekoindustrien er et godt eksempel), er tapt for alltid. Nå forsvinner de også ut av Kina, fordi kineserne ikke kan konkurrere med lavkostland som Vietnam, Bangladesh og andre. Så hvordan kan den amerikanske tekoindustrien reise seg på ny?
Mens Obamas frihandelsavtale stedes til hvile, arbeider kineserne på spreng for å etablere sin egen asiatiske frihandelssone, men uten USA. Flere asiatiske land som lenge har hatt et anstrengt forhold til regimet i Beijing – og som nå frykter at USA er i ferd med å svikte dem – innser med ett at Kina kan bli deres «redning». Kineserne har invitert til frihandelsforhandlinger allerede i neste måned. For de berørte landene dreier de seg om milliardverdier, om å gi og ta i et marked som vokser raskt fra år til år. Å stå utenfor betraktes av mange som for risikabelt. Kina kan derfor vinne en viktig strategisk seier hvis Trump fastholder sitt standpunkt.
Sett utenfra kan det virke som om USA står ved en skillevei. Det er som i et sjakkspill, du gjør et galt trekk og følgene blir fatale. Plutselig har motparten fått en radikalt forbedret stilling. Derfor blir de første månedene i Trumps termin så viktige. Han må skaffe seg medarbeidere med faglig innsikt og ta beslutninger som er forankret i virkeligheten, og ikke i de fantasifulle scenarioene han brakte til torgs i valgkampen.