Det er høysesong for toppmøter, og i dag er det duket for enda ett når lederne i EU og Kina møtes i Beijing. Årets toppmøte mellom de to gigantene finner sted i kjølvannet av president Trumps Europa-besøk, et selsomt sceneshow som etterlot enda mer tvil om USAs evne til å lede i en vanskelig tid.
Få om noen følger bedre med på det som skjer i Europa enn Kina. Med landets voksende globale engasjement er Europa blitt en viktig arena for de kinesiske lederne, særlig etter at Trump rykket inn i Det hvite hus. I både EU og NATO er hans «America First»-politikk en kilde til bekymring. «Kan Kina erstatte USA i Europa?» spør nettstedet China File til et panel av høyt kvalifiserte eksperter. Svarene de gir, spriker noe, men peker i samme retning: Kina har klare ambisjoner om å sette større fotavtrykk i vår del av verden.
På møtet i Beijing stiller EU med sine fremste forhandlere. De siste ukene har de fått tydelige varsler om hva som opptar kineserne mest. Kinesiske utsendinger har ivret for et felleskommuniké hvor Kina og EU går langt i å gjøre felles sak i «handelskrigen» mot USA. Til gjengjeld skal EU-landene ha blitt lovet lettere markedstilgang i Kina. «Kineserne oppfordrer oss til å velge side, men det vil vi ikke, og vi har sagt det til dem», røpet en EU-kilde forleden. Det betyr i så fall at samtalene i Beijing vil munne ut i et vagt kommuniké.
Lederne i Beijing har i lengre tid omtalt Europa som en «naturlig partner» for Kina. I praksis er forholdet preget av både rivalisering og samarbeid. EU-lederne er skjønt enige om at Kina må få spille en rolle som tilsvarer landets økonomiske styrke. Men i likhet med USA kan de ikke godta det økende handelsunderskuddet med Kina, heller ikke at kinesiske selskaper stjeler vestlig høyteknologi uten blygsel. EUs handelsunderskudd har økt år for år siden 2007. I fjor var det på hele 176 milliarder euro. Kinas investeringsklima er også langt dårligere enn Europas. Mens kinesiske aktører kan kjøpe seg inn i noen av Europas fremste høyteknologiselskaper, og gjør det, er det samme umulig for europeiske selskaper i Kina.
Medieselskapet Bloomberg skrev i april at Kina har investert minst 318 milliarder dollar i Europa de siste ti årene. Det er 45 prosent mer enn i USA i samme periode. Mange av investeringene har skjedd i kritisk infrastruktur, i atomkraft, bilindustri og flyindustri. Tyskland og Storbritannia er mest attraktive, med Frankrike, Italia og Nederland på de neste plassene. Kinas inntog i europeisk høyteknologi har fått både Angela Merkel og Emmanuel Macron til å reagere. Begge har tatt til orde for et felles regelverk for å beskytte strategisk viktige sektorer i EU-området.
Et slikt regelverk vil muligens komme, men det kan ta tid. For EU er et sammensatt fellesskap med ulike nasjonale interesser. Ungarn, EU-medlem siden 2004, er et godt eksempel. Under statsminister Viktor Orbán har landet beveget seg i autoritær retning. Orbán legger ikke skjul på sin beundring for noen av styringsmetodene til Vladimir Putin og Xi Jinping. Etter valgseieren i april hevdet han å ha fått mandat til å arbeide for «en europeisk union av uavhengige stater», ikke et «Europas forente stater». Uttalelsen ble tolket som et varsel om at han vil fortsette å tale Brussel midt imot. EU har truet med å holde tilbake økonomiske bidrag som straff for Orbáns ulydighet. «Det spiller ingen rolle», sier han. «Vil ikke EU hjelpe oss, vil Kina gjøre det.»
Hellas er i manges øyne et annet europeisk problembarn. Etter gjeldskrisen som rammet landet i 2007, har Kina lokket med investeringer og fordelaktige lån. I 2016 forhindret Hellas en felles EU-fordømmelse av Kinas aggresjon i Sør-Kinahavet. Det samme gjentok seg da EU i fjor sommer ville fordømme Kinas grove brudd på menneskerettighetene. Noen dager senere stanset grekerne et EU-forslag om å registrere kinesiske investeringer i Europa. Et statsstøttet kinesisk selskap ble for to år siden majoritetsaksjonær i Pireus-havnen nær Aten. Kinesiske medier omtaler den som landets «dragehode» i Europa. Bare i fjor investerte det kinesiske selskapet 12 milliarder dollar i havnen.
I Brussel merkes en økende frykt for at Kina skal begynne å «gnage» på de antatt svakere flankene i Europa. Partisjef Xi Jinpings store Silkevei-prosjekt skal ha forsterket frykten. Xi vil utvikle en flunkende ny infrastruktur for å knytte Kina og Europa nærmere sammen. Nye veier, jernbaner og havner skal bygges i høyt tempo. Men spleiselaget vil koste. Mange berørte land er redde for å havne i varig gjeld til Kina. For tre måneder siden vedtok 27 av de 28 EU-land-ambassadørene i Beijing en uttalelse som kritiserte Kina for ikke å ta nok hensyn til sine samarbeidspartnere. Kinesernes angivelige forsøk på å favorisere sine egne selskaper ble eksplisitt nevnt.
Et aspekt av Silkevei-prosjektet som fortjener oppmerksomhet, er den avanserte teknologien som følger med på lasset. De kinesiske lederne vil at handelen skal flyte uhindret. Det kan bare skje så lenge partnerne er politisk stabile. Kina har en sjelden evne og vilje til å overvåke mennesker og infrastruktur. På partikongressen i fjor høst fremhevet Xi Jinping Kinas styresett som modell for andre land. Det er en lite fristende visjon for et Europa som har opplevd både diktatur og demokrati – og som uten tvil foretrekker det siste.
Det hele koker altså ned til et verdivalg. Litt Kina i Europa kan være bra. Men ikke altfor mye.