Ingen global aktør kan betrakte året 2017 med større tilfredshet enn Xi Jinping. Kinas fremste mann har skaffet seg en makt og innflytelse som vekker uro både i og utenfor landets grenser. På partikongressen i oktober ble han gjenstand for nesegrus hyllest. Bøkene han visstnok har skrevet, trykkes i millionopplag og utgis på tallrike språk, som laotisk, swahili og albansk.
«Etter å ha satt meg inn i Xis tanker, forstår jeg hvilket uforløst potensial vi har,» sier den laotiske ingeniøren Boun Khai til en kinesisk avis.
Samtidig med at kommunistpartiet anstrenger seg til det ytterste for å fremme «Xi Jinpings tanker», lanserer det et nytt og skremmende prosjekt for å kontrollere hodene til den vanlige kineser. Atferden til hver enkelt innbygger skal vurderes etter en poengskala. Den som oppfører seg vel og i tillegg er besjelet av «korrekte politiske tanker», vil få en høy score. Den som scorer lavt, vil havne sist i køen til samfunnsgoder som skole, arbeid og helse.
Kinesiske myndigheter omtaler dette som et sosialkredittsystem. På vår kant av kloden finner vi oss i at bankene sjekker vår kredittverdighet. Det kinesiske prosjektet er langt mer omfattende og har politiske følger. Regjeringen sier at hensikten er å bygge «et harmonisk sosialistisk samfunn». Blant de mange typer atferd som vil bli straffet, er «ryktespredning».
Journalistene slipper naturligvis ikke unna. De som påfører partiet skade ved å snoke i mørke kroker, vil få lavere lønn enn de som lovpriser Xi Jinping og «den nye tid». Systemet utprøves nå i flere aviser. Når journalistene kommer på jobb, kan de lese sin oppdaterte poengscore på en oppslagstavle i avisen. Misnøyen med systemet sies å være stor. Den partitro avisen Global Times legger ikke skjul på at et anselig antall gravejournalister har funnet seg annet arbeid de siste fem årene, og flere kan det bli.
Sosialkredittsystemet skal i hovedsak være på plass i 2020. Hvordan det i praksis vil virke, er ennå uklart. Professor Jerome Cohen, en amerikansk ekspert på kinesisk jus, skriver at George Orwells Big Brother-samfunn er i ferd med å erobre Kina. Det er mulig han har rett. Samtidig ser vi at kineserne fortsetter å dyrke andre guder enn Xi, både i det skjulte og i full åpenhet. Denne julen er kirkene stuvende fulle. Våre egne geistlige kan bare drømme om å oppleve noe tilsvarende.
Kina antas å ha rundt sytti millioner kristne. Da Mao grep makten i 1949, ble antallet anslått til fire millioner. Det betyr at kristendommen, trass i regimets restriksjoner og for- følgelse, har opp-levd en eksplosiv vekst i verdens mest folkerike land.
Forfatteren Ian Johnson skriver med innsikt om den religiøse vekkelsen i sin ferske bok «The Lost Souls of China: The Return of Religion After Mao». Han påpeker at mange kinesere havnet i et åndelig tomrom etter Maos død i 1976. Med ett var den selvoppnevnte guden borte. I ly av de nye frihetene søkte de tilbake til «røttene», til forfedredyrkelse, daoisme, buddhisme, islam og kristendom. Den tiltakende materialismen som preger samfunnet, er en annen grunn til det som skjer.
Kinas religiøse troende teller flere hundre millioner mennesker. Selv kommunistpartiet er ifølge avisene «infisert» av «religiøse vrangforestillinger». «Dette er en rød linje som ingen får lov til å krysse,» advarte Wang Zuoan, leder for regjeringens direktorat for religiøse saker, forleden. «Partimedlemmer skal være urokkelige marxister, adlyde partivedtektene og følge partiets tro».
Stormakten Kina er med andre ord ikke så homogen som mange tror. Landet er en mosaikk av meninger og trosretninger. Når partiorganet Folkets Dagblad påstår at «det kinesiske folket» mener dette eller hint, har det ingenting med virkeligheten å gjøre. Avisen representerer først og fremst partieliten, dernest det sprikende mylderet av partimedlemmer – til sammen nitti millioner mennesker. Et høyt tall, men landet har nesten 1,4 milliarder innbyggere.
Partisjef Xi Jinping og hans tilhengere er åpenbart klar over tingenes tilstand. Nettopp derfor er de så opptatt av å bruke hele spekteret av kontrollmetoder for å holde folket i sjakk. Mao tydde til massekampanjer og primitiv vold. Xi lever i en annen tid og kan i langt større grad basere seg på raffinert overvåking og ny teknologi. Under hans ledelse har Kina utviklet et nesten lukket internett-univers som døgnet rundt overvåkes av fire millioner øyne. Flere vestlige høyteknologiselskaper har vist seg villige til å bistå. På den nylig avholdte «Verdenskonferansen for internett» i byen Wuzhen lovte Apple-sjef Tim Cook å adlyde det strenge kinesiske regelverket til punkt og prikke.
Xi Jinping fikk i oktober fem nye år ved makten. Utad virker han uovervinnelig. Men Kinas utsikter de nærmeste årene er ikke bare gode. Regimets maniske opptatthet av overvåking og kontroll er i seg selv et bevis for at det føler seg utrygg på morgendagen. Kinesiske selskaper er sterkt gjeldstynget, og veksten er avtakende. I USA, som i mange år har vært et viktig marked for kinesiske eksportører, er Kina-skepsisen økende. Det samme er tilfellet i Australia, Canada og Europa. Stemningen er enda dårligere i Japan.
2018 blir derfor et krevende år for det ambisiøse kinesiske lederskapet.