Keiserens nye klær

Dette stykket skal ha vært kilt fast mellom to nærliggende bygninger, og være utstyrt med unikt ID-nummer som linker det til en av flightene.

De som følger nøye med på det jeg skriver, vil merke seg at den såkalte blasfemikronikken min, som ble skrevet før påske, i mars, og som det ikke har vært mulig å få trykket noe sted i de norske mainstreammediene, trekker frem nettopp mangelen på ID-nummererte flydeler som et av to hovedargumenter for kronikkens påstand om at støttespillerne for det offisielle 9/11-narrativet minner mer om en sekt eller om tilhengere av

[ en ny slags religion, en «9/11-tro» ]

, med sine egne dogmer og hellige fortellinger, enn om rasjonelle debattanter som støtter seg på den vitenskapelige metode.

Nyheten fra BBC her ikveld innvarsler med andre ord den første offentlige identifiseringen av noen flykomponent fra noen av de fire flyene som angivelig ble brukt under dette massive terrorangrepet.

Det burde gi noen hver noe å tenke på.

For det første: Du visste helt sikkert ikke om at det eksisterte et avvik fra alle andre flyhaverier der slike komponenter alltid i USA blir identifisert utfra ID-nummer og linket til den konkrete flighten. Det er liksom en sånn kunnskap bare 9/11-skeptikere har, og vi er jo maktkritiske, så oss kan du ikke høre på.

For det andre: Dette innebærer at det måtte gå nesten 12 år før noen slik komponent åpent og vitenskapelig ble linket til noen 9/11-flight. Hvorfor det, egentlig?

For det tredje: Tenker man seg at dette er troverdige opplysninger fra NYPD? Kan ikke NYPD og USAs myndigheter mer generelt, som en av de hovedmistenkte terrorgruppene bak angrepet, tenkes å ha plantet disse flykomponentene i løpet av disse 12 årene akkurat der de nå påstås å ha blitt funnet?

Siden jeg sendte en oversettelse av blasfemikronikken min til avisen New York Times, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om en årsakskjede her: De får en kronikk om mangelen på identifiserte flydeler tilsendt den 3. april 2013 — 11 år og nesten 7 måneder etter angrepet — og vips dukker det opp nettopp en slik ID-nummerert flykomponent knappe 21 dager senere.

Tenk litt på det. Først går det altså 4200 dager uten at en eneste av flydelene fra disse flightene finnes og knyttes via ID til flightene. Så havner min blasfemikronikk som påpeker *akkurat* dette i innboksen til New York Times-redaktørene, og deretter går det bare 21 dager til *nettopp* en slik flykomponent med ID oppdages, kilt fast mellom to bygninger på Manhattan. What are the odds?!

I 99,5% av de triste dagene siden myndighetenes, ifølge mange amerikanere, blodige angrep på egen befolkning finnes det ingen slike deler fra disse 4 flyene, men i løpet av den halve prosenten av denne endeløse rekken med traurige dager som følger etter oversendelsen av kronikken min, dukker forsyne meg nettopp en slik flydel opp!

Religiøse mennesker vil jo tro på et slikt mirakel, mens vi ateister og agnostikere vil fortsette å spørre hvorfor det måtte ta nesten 12 år å finne en eneste slik ID-nummerert flykomponent, når det angivelig var hele fire involverte fly i terroren, med hundretusener av ID-nummererte deler.

(PS: Som en sluttnote kan det anføres at mange andre mennesker allerede har etterlyst slike nummererte flydeler før jeg gjorde det i blasfemikronikken min. Ikke minst har pilotforeningen Pilots for 9/11 Truth nedlagt mye arbeid i nettopp dette. Det er derfor temmelig usannsynlig at nettopp min kronikk skulle avstedkomme en slik fornyet granskningsinteresse fra NYPDs side, godt over et tiår etter hendelsen. Likevel skal man aldri si aldri! Kanskje er det nå endelig blitt slik at NYPD tar ordre direkte fra Viddals penn?

Litt mer seriøst, er det eneste jeg kunne tenke meg som skulle kunne forklare at de skulle ta akkurat MIN etterlysning av slike flydeler mer alvorlig enn alle andres etterlysninger, det faktum at jeg på mange måter var ildsjelen bak det første større presseoppslaget noe sted i den vestlige verden — og det oppslaget som nevnes

[ aller først i Wikipedia-artikkelen ]

om dette — som stilte det skeptiske spørsmålet om hvorvidt 9/11 kunne være en såkalt innsidejobb. Dette skjedde den 4. juli 2006 — i underkant av 5 år etter terrorangrepet — på førstesiden til den norske utgaven av månedsavisen Le Monde diplomatique, med Truls Lie som redaktør og aviseier. Truls fikk senere så hatten passet av den franske hovedredaktøren i LMD, men det er en helt annen historie. Den får dere intervjue Truls selv om. Hvis det er interessant for dere, da. Det dreier seg jo bare om en norsk redaktør som er den første i verden til å trykke en førsteside i en anerkjent avis som stiller spørsmål ved det største terrorangrepet i verdenshistorien. Knapt nok mer interessant for leserne enn en utsatt kamp i Adeccoligaen, vil jeg tro...

Det KAN altså tenkes at jeg med min masing i innkurven til the New York Times kan ha poket NYPD til å «oppdage» en flykomponent fra landingshjulene til et av flyene som traff Twin Towers, nesten 12 år etter denne hendelsen, fordi man der i gården VET at jeg også maste i en årrekke på min sjef og redaktør Truls Lie om at han måtte gjøre noe på denne skeptiske granskningen av terrorangrepet. Med stort hell, får man vel nesten si, slik at det faktisk ble et banebrytende presseoppslag der, som på få timer etter at avisen var havnet i kioskhyllene ble oversatt til både fransk, tysk og engelsk av aktivister og idealister.

Jeg er fullt klar over at det kan virke selvopptatt å forestille seg at én enkelt skeptisk dude kan sette så store krefter i sving. Og sannsynligvis er det heller ikke sånn, egentlig. Men, som i eventyret, skulle det bare én liten ufordragelig drittunge til for å påpeke det åpenbare, slik at alle andre plutselig kunne se det:

At keiseren spaserte rundt i gatene splitter naken

.)