I dag kommer Natasha Jen, partner i Pentagram, til Oslo for å holde foredrag under European Design Festival. Jen har fått mye internasjonal oppmerksomhet de siste årene for å hevde at design thinking er «bullshit».
Norge er godt i gang med digitaliseringen, og i mange virksomheter er design thinking en nøkkelbrikke i omstillingsarbeidet. Nye tjenester skal utvikles, konkurrenter skal utfordres, kundene skal begeistres og bunnlinjen skal styrkes.
Design thinking gir oss en annen måte å ta tak i digitaliseringen enn hva vi så langt har funnet i ingeniørfagene, i økonomifagene, i samfunnsfagene, i jussen, i politikken eller på Stortinget. Det gir folk en ny kompetanse å spille på. En virksomhet som har praktisk kunnskap om design kan få til bedre resultater enn en virksomhet som må kjøpe designtjenester.
Norge har noen av verdens beste designere, men grunnen til at for eksempel Altinn vinner designpriser er ikke bare at Brønnøysundregistrene har dyktige designere, men at hele organisasjonen er med på laget. Virksomhetene som sender ansatte på design thinking-kurs gjør det ikke for å erstatte profesjonelle designere, de gjør det for å bygge en av flere kompetanser de trenger for å overleve.
Men ikke alle designere setter pris på utviklingen. For dem er design thinking en karikatur av designfaget. Kreative workshops med tusjer og post-it-lapper på kontoret? Økonomer og teknologer som lefler med titler som «designtenker»? Og, på tross av at det finnes mer enn femti godt dokumenterte designprosesser så har «designtenkerne» bare trening i én femstegsprosess fra California. Er dette framtida til design, å bli redusert til én fiks ferdig prosess som hvem som helst kan gjøre?
Nettopp derfor heier mange designere på Natasha Jen sitt felttog mot design thinking. For henne er designerens ekspertise noe som ikke lett kan læres bort. Hun hevder at «ekte» designere med sin ekspertise og metodikk kan utvikle bedre løsninger både raskere og billigere enn amatørene kan. Hun vil gjøre designerne bedre, ikke gjøre alle bedre på design.
Men det er viktig å huske at Jen er designer i Pentagram. Hun jobber med visuell identitet og mer til for verdensledende selskaper. Hun er en fremragende eliteutøver. Det er kanskje derfor hun ikke snakker om verdien av at alle designer.
Til sammenligning har den italienske designforskeren Ezio Manzini i en årrekke forelest og skrevet om Design When Everybody Designs, der folk som ikke er designere gjør sin hverdag, sin arbeidsplass eller sitt nabolag bedre ved hjelp av design. For ham er det verdifullt å bringe metoder og tankegods fra designfaget, ut til alle.
Og med det finner vi motsetningen. Jen anser fremveksten av design thinking som en trussel mot design. Manzini ser derimot hva design kan gjøre for oss alle, om det kan brukes på tvers av hele samfunnet.
Jens kritikk er verdifull: om design thinking går av moten fordi folk ikke lykkes med prosessen er det designfagene som får svi. Da må designerne også ta et ansvar. Fremfor å latterliggjøre femstegsmodellen og de som står i fare for å ikle seg keiserens klær, kan flere designere ta et tydelig eierskap til fagligheten i design thinking. Det finnes mye forskning fra 1960-tallet og fram til i dag om den opprinnelige formen for design thinking: studien av designernes særegne tilnærming til problemer, og anvendelsen av denne på innfløkte problemer i systemer, virksomheter og samfunn.
Løsningen er derfor ikke å klage, men å lede an faglig og være rause med å dele vår kompetanse med dem som nå vil lære mer. Her fører eksempelvis Design Region Bergen an med et sju måneders intensivkurs i femstegsprosessen og hvordan den skal brukes. Vi må sørge for at folk kan lære og bruke dette på et skikkelig vis, og at vi videreutvikler metodene og tilnærmingene slik at de fungerer for oss, her i vårt arbeidsliv.
Slik gjør vi Norge til et enda bedre designland. Lykkes vi med dét, lykkes vi med digitaliseringen.