Kutt i statsbudsjettet for CCS – karbonfangst og lagring – har vekket sterke følelser i Norge. I Sverige er CCS stort sett en forlatt strategi. I stedet kan en minske utslippene direkte: for elektrisitet, varme, sement, stål og hydrogen.
CCS ble lansert internasjonalt i 2001 av George W. Bush-administrasjonen, samtidig med at USA trakk seg fra Kyotoavtalen.
De store forhåpningene til CCS gjaldt kullkraft, ettersom kull er det verste brenslet og kull for det meste brukes til elektrisitetsproduksjon. Tretti prosent av verdens kulldioksidutslipp kommer fra kullkraft.
Budskapet var at man kunne fortsette å brenne kull og likevel unngå CO2-utslippene. Dette var populært blant politikere og kraftselskaper i USA, Canada, Tyskland og andre land. Svenske Vattenfall, som nettopp hadde kjøpt store mengder tysk brunkullkraft, var også en av pådriverne.
Flere regjeringer og EU satset stort. Men ingenting hendte. Det finnes ikke ett eneste kullkraftverk med CCS i hele verden.
Det finnes noen CCS-prosjekter der kulldioksid brukes til å drive fram mer olje fra minskende oljekilder. Men det leder til mer, ikke mindre, kulldioksid i atmosfæren. Ytterligere ett prosjekt gjelder tjæresand i Canada. Bortsett fra disse finnes det, ifølge CCS Institute, bare tre store anlegg i verden som bare lagrer kulldioksid. To av disse er norske. Til sammen kan de tre prosjektene lagre maksimum 2,7 millioner tonn CO2 per år.
Bare vind- og solkraft minsker kulldioksidutslippene med minimum 1.400 millioner tonn i år, dersom en regner med at hver TWh vind og sol erstatter en TWh kullkraft à 1 kg CO2 per KWh.
Sol og vind gjør 500 ganger mer klimanytte i verden enn CCS.
Kampen mellom CCS og fornybar elektrisitet er avgjort. Fornybar vant i virkeligheten, men debatten fortsetter.
CCS-tilhengerne forsøker nå å finne andre anvendelser. Den norske «månelandingen» handler nå om hydrogenproduksjon, kraftvarmeproduksjon med avfallsforbrenning og sement. Det er en unødvendig omvei.
• Hydrogen kan Yara framstille med elektrolyse fra fornybar elektrisitet. Det gikk bra i 80 år på Rjukan. I Sverige har stålprodusenten SSAB, Vattenfall og LKAB et prosjekt for å erstatte kull med slik grønn hydrogen. Det handler om 10–15 prosent av Sveriges kulldioksidutslipp. Så sent som 2015 var CCS den svenske stål- og gruveindustriens strategi. Nå er strategien hydrogen.
• Kraftvarmeproduksjon kan fyres med biobrensel i stedet for avfall. Fortum driver et nytt biobrenselfyrt kraftvarmeverk i Stockholm og kan allerede neste vinter erstatte avfall med flis til og med i Oslo. Selv i Sverige brennes mye avfall i fjernvarmeanlegg. En er ikke nødt til å brenne plastikk. Det er et resultat av en dårlig organisert avfallshåndtering.
• Sementproduksjon fører til CO2-utslipp dels fordi en bruker fossile brensel i sementovnene, dels fordi CO2 avgis fra selve kalksteinen. Bare utslippene fra kalksteinen gir nesten 6 prosent av verdens kulldioksidutslipp, mye mer enn alle flyreiser. Det kan derfor virke som om CCS er den eneste løsningen.
Men det finnes andre måter å lage sement på enn ved å brenne kalk. Tomas Beton, en betongprodusent i Tyskland, bruker 47 prosent alternative bindemiddel som slagg og aske. Aske fra vulkaner og kullkraftverk og slagg fra stålverk finnes i svært store mengder. Det løser altså halve problemet. Kanskje mer.
Panteon i Roma ble bygget for 2000 år siden av betong der sementen inneholder bare vulkansk aske.
Magnesiumsement kan lages av en veldig vanlig råvare, talk. Den avgir ikke kulldioksid.
Sement og betong er billige materialer, og byggebransjen er konservativ. Det går an å bruke betong med mindre sement og det går an å bygge hus med mindre mengde betong.
Det vil naturligvis ikke Heidelberg Cement. Men entreprenører og sluttkunder stiller i større grad krav til klimasmart sement. I Sverige har samvirkeorganisasjonen Riksbyggen og Trafikverket stillet slike krav.
Det finnes andre måter å bygge hus på. I Sundbyberg utenfor Stockholm finnes åtteetasjers hus av tre. Det er ikke mulig å bygge alle verdens hus av tre, men det er en del av løsningen.
Sementovnene varmes i dag for det meste med kull. Det er ikke nødvendig. De kan varmes med elektrisitet. Et prosjekt for strømsement drives av Cementa og Vattenfall på Gotland.
Sol- og vindstrøm blir billigere for hvert år. Framtidas strøm er billig og ren. Grønn strøm eller grønn hydrogen kan forsyne tungindustri med brensel.
Et stort problem, kulldioksidutslipp fra sementproduksjon, kan håndteres som en salami. En deler det opp i mindre skiver.
Man kan også forsøke å svelge salamien hel: ta problemet for gitt og udelelig. Man samler sammen all kulldioksid, tusentalls millioner tonn, pumpe det ned i et hull og håpe på at det blir der.
Det er denne metoden som en stor del av Norge vil ha, og som EU har støttet i prosjektet CEMCAP, og som skal videreutvikles som en del av «Norway Full Chain CCS», og som i tillegg til sement også skal omfatte kulldioksid fra ammoniakkproduksjon og avfallsforbrenning.
Dersom prosjektet realiseres, så kommer det til å minske disse utslippene med halvparten. Industrien forutsetter at skattebetalerne tar regningen. CEMCAP er 95 prosent finansiert med skatt, og 5 prosent av industrien.
Det koster 7,2–12,6 milliarder kroner å bygge Fullchain, ifølge en studie fra Gassnova juli 2016.
Driftskostnadene sies å bli 350–890 millioner kroner per år, med en lagring på 0,4–1,3 millioner tonn CO2 hvert år. Det blir 684–875 kroner per tonn kulldioksid.
Dersom investeringene nedskrives over 20 år med null rente, kommer like store avskrivingskostnader på toppen av driftskostnadene. Ettersom prosjektet hele tiden går med tap allerede ut fra driftskostnadene, så er det vanskelig å forsvare en så lang driftstid. De eventuelle tekniske lærdommene burde komme i løpet av det først ti årene. I så fall får man en kostnad på minst 2.000 kroner per tonn kulldioksid.
Utslippskvotene koster nå 75 kroner/tonn, men stiger kanskje til 250 kroner i år 2030.
CCS er tenkt som overgangsløsning, i påvente av bedre løsninger. Når de fossile brennstoffene er uttømt, må vi likevel finne på noe annet.
Bedre løsninger er allerede her. Tilstrekkelig mange år er sløst bort på drømmen om CCS.
I det virkelige Norge bygges ett av verdens største vindkraftverk, Fosen vind. Det skal stå ferdig i 2020, lenge før noe nytt CCS-prosjekt.