«Basert på din siste kontakt med kundeservice, hvor sannsynlig er det at du vil anbefale Canal Digital til din familie, venner og bekjente?» Kødder du med meg? tenkte jeg. Jeg hadde nettopp sittet femten minutter i telefonkø fordi jeg ikke fikk til chatten via mobilen. Og når jeg endelig hadde kommet i kontakt med kundeservice, ble jeg satt på hold for at hun skulle få lest seg opp på min kundehistorikk. Jeg hadde trykket inn kundenummer på sjuhundre siffer, tastet stjerner og firkanttaster så mye at det omtrent tradet som hashtag på twitter. Jeg var utslitt. Nå fikk jeg en sms umiddelbart etter at jeg hadde svusjet bort den svenske milde stemmen i telefonen. De ville gjerne høre fra meg litt til. Vil dere virkelig det, tenkte jeg, er det akkurat nå, rett etter denne ampre stemningen mellom meg og dere at dere vil høre hva jeg har å si om dere?
Jeg har ikke hatt TV2 siden Gullruten gikk på TV i mai. Jeg jobber til og med i TV2, det burde være en rett for alle ansatte å ha sin egen arbeidsplass liggende på knapp nummer fire på fjernkontrollen. Drit i det, sier han jeg bor med. TV dør snart, ingen skal ha fjernkontroll liggende i stua om noen år. Hva er det du sier? Må vi over på den dumme Apple-TV-en bare fordi Canal Digital ikke gir meg TV2 på tallet fire? Jeg nektet. Har du parabol, så blir du ved din parabol. Det er som bilradioen, dere får meg fanden ikke over på DAB før det brenner i alle ikke-EU-godkjente tuneller.
«Du finner TV2 hvis du taster 413», sa den svenske stemmen, mild og fin. Jeg prøvde iherdig å tenke at dette ikke var hennes feil. Hun kunne ikke noe for at jeg hadde hatt besøk av en Canal Digital-mann for mange uker siden som selvsagt ikke var fra Canal Digital, men ett eller annet outsourcet firma. Smaken av hvordan det er å bli gammel, tenkte jeg. Bortsett fra at han fyren her ikke skulle skylle meg bak og servere meg vakuumpakket mat rett etterpå. Han her skulle sjekke hvorfor TV2 sine hundreogfemti nisjekanaler plutselig hadde falt ut. Men vi ser ikke på TV om sommeren likevel, prøvde han jeg bor med å si. Vel, ammende kvinner er avhengig av enkel, kjapp og folkelig underholdning til alle døgnets tider. Fuglefjell og allsang minutt for minutt, alt slukes ned og gulpes litt opp etterpå. Dette måtte han skjønne.
Mannen kom, jeg tenkte at han var min redningsmann. Jeg håpet han skulle le og si det bare var å dytte kontakten litt lenger inn i veggen. Sånn er det aldri. Det er alltid noe som må bestilles og ventes på. I mange uker. Han kunne uansett ikke gjøre noe for meg den dagen. For det regnet! HMS-reglene til Canal Digital er såpass nøye på regnvær. Er det regn kan ikke folk stå på stige. Så enkel er den saken. Så ikke kom før Yr sier opphold da, hadde jeg tenkt å rope. Jeg gjorde det ikke, jeg visste jo hva som ventet meg: Denne mannen skal være min mann lenge, han skal komme tilbake neste uke når det er opphold, og si at han må bestille noe jeg må vente på i mange uker. Da må han sette det opp for meg, gjerne et par uker etter det hvis det er opphold. Det regnet. Det dryppet stadig fra himmelen. Så jeg ventet. Jeg ringte heller banken. Hadde overført penger til feil konto. En konto som var død. Litt som omdømmet til DNB. Selv om ingen av den grunn slutter å være kunde der. Det er overført til din nye konto i din nye bank, sa en kundeservicestemme på kjapp bergenserdialekt. Kjapt og greit, tenkte jeg. Norge er ikke så tungvint likevel.
«Vi ønsker å forbedre oss. Si din mening om dagens samtale med oss. Svar på denne meldingen med et siffer mellom 1 og 6, der seks er svært bra og en er svært dårlig. Hilsen DNB.» Kødder du med meg? Ville de altså etter denne kjappe lette fine samtalen, plage meg ytterligere med en lang sms?
«Hva ligger bak begrunnelsen til poenget du ga oss?» Nei, men for fasan da. Dere spør meg på feil dag, selvfølgelig er det strykkarakter for mas på privatperson midt i fellesferien. Alle får 0 i dag, alle sammen. Ikke spør meg om hvorfor rett etterpå!
Det var da jeg skjønte det. Jeg må ut av landet. Jeg har vært for lenge i Norge. Jeg syns alt dette er kronglete og masete. Eneste som hjelper er en utenlandsferie. Den klassiske «få-ting-i-perspektiv»-følelsen. Jeg skal til Frankrike. I fjor var jeg i Hellas. Da hamstret jeg euro. Det var eurokrise og alle vi nordmennene gikk manngard fra minibank til minibank. Livredde for å gå tom for kæsj. Lommebøkene våre så bokstavelig talt ut som oljefondet. Stappfulle. I år drar jeg til Frankrike. Landet som streiker kontinuerlig. Uansett om det er EM eller Tour de France eller hva det måtte være, dette er landet som ikke bryr seg om et godt rennomé, her er det knallharde fagforeninger, streiker og køer som gjelds. Og potte sure servicearbeidere. Ikke dårligere enn russerne, de ser på en måte ikke vitsen med å være hyggelige i det hele tatt, mens italienerne har stolthetsgenet. De vil ikke bli sett ned på, selv ikke de som selger is på gata vil det. For ikke å snakke om engelskmennene. Landet som drev med sjekkhefte lenger enn noen andre. Og alle nyter byråkrati, både russerne og EU-landene. De elsker at det går treigt. Og får de tilbudet om å droppe siesta og heller gå hjem tidligere fra jobb, så velger de siestaen. Jeg skal til Europa for å kjenne på den ordentlige frustrasjonen. Når jeg står der og veier grønnsakene og frukten min på vekt på supermarkedet, noe vi gjorde sist i Norge på åttitallet, og jeg lager den lange køen bak meg med potte sure franskmenn fordi jeg ikke husker hva det franske navnet for plommer er, da skal jeg huske at det er fint at vi kan kjapt si vår mening om servicen vi nettopp fikk ved å taste tall fra 0 til 10.
Og selv om det kommer til å regne vanvittige mengder gjennom hele høsten, så har jeg helt sikkert fått inn TV2 en solskinnsdag rett før påske neste år, når jeg uansett sitter i bilen med DAB-påskeskrimmen på full guffe, og jeg har anbefalt korrupte DNB og Anal Fatal til både familie, venner og bekjente på alle sosiale medier.