Kjell Ingolf Ropstad har, ikke uten grunn, fått hard medfart den siste tida. Men kan det komme noe positivt ut av KrFs inntreden i barne- og familiedepartementet?
KrFs politikk mot kvinners frihet, selvbestemmelse og likestilling representerer en marginal politisk minoritet som nå har fått uproporsjonalt stor innflytelse. Samtidig har KrF fått mindre gjennomslag for tiltak mot barnefattigdom i regjeringsplattformen enn i tidligere runder, men når det gjelder profittfri velferd er det stadig håp. Det gjelder spesielt i barnevernet.
Den nye barne- og familieministeren har tidligere vist seg å være en forhandler med gjennomslagskraft. I høstens budsjettforlik fikk KrF gjennom en økning av barnetrygden med 1000 kr for alle barn fra 0 til 18 år. Det var et brudd med den historiske enigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet, som har holdt barnetrygden på stedet hvil på samme kronebeløp siden 1996. Barnetrygden har i praksis blitt mindre verdt år for år. Dette har spesielt rammet fattige barnefamilier, og når vi veit at antallet barn som vokser opp i fattige familier har passert 100.000 er det dramatisk.
Et oppgjør med Forskjells-Norge krever selvfølgelig vesentlig større grep enn en tusenlapp til barnefamilier. Men alle monner drar, og KrF fortjener skryt for å få gjennom dette i statsbudsjettet. Men når det kommer til regjeringsplattformen mener jeg at Kjell Ingolf Ropstad har solgt KrF billig, også på dette punktet.
Etter forhandlingene på Granavolden er det bare barn opp til 6 år som skal få økt barnetrygd av den borgerlige flertallsregjeringen. De mellom 6 og 18 år avspises med et kort eller en app som kan gi dem adgang til en fritidsaktivitet i uka. Et fint tiltak isolert sett, men det forsterker samtidig inntrykket av høstens budsjett som glidemiddel for å smøre veien inn i Frps favn. Da ekteskapet ble fullbyrdet på Granavolden var gjennomslaget for barnetrygd langt mindre markant enn i de tidligere budsjettforhandlingene.
Regjeringsplattformen er opptatt av økonomisk ulikhet i ord, ikke i handling. Men den økende ulikheten stanses ikke av smuler og festtaler. Med KrFs entré i regjering har folk flest fått flere fagre ord, og Høyres rike sponsorer har begynt året med å få seg ny dørmatte. Ingen kan tvile på at Høyre og Frp er velferdsprofitørenes beste venner. Så langt har de gått imot ethvert forsøk på å begrense de kommersielle aktørene som tjener seg rike på velferden. Da Venstre gikk inn i regjering fikk vi enda flere punkter som slipper løs kommersielle i skattefinansiert velferd. Fjorårets Jeløya-plattform var en privatiseringserklæring. Svært mye herfra er videreført i den nye plattformen, og dessverre har det nå et avklart flertall i Stortinget bak seg. Men løpet er ikke kjørt.
Etter stadige medieavsløringer, politisk press fra opposisjonen og målinger som viser at nesten 2/3 av befolkninga er enige i at selskaper ikke bør få ta ut profitt av offentlige velferdstjenester, har regjeringa blitt presset til å sette i gang noen prosesser. Framover vil det derfor stå flere avgjørende politiske slag i Stortinget, både om de kommersielle barnehagene og om hele pengestrømmen i vår felles finansierte velferd. Det siste året har også opposisjonen på Stortinget, med KrF på laget, fått flertall for tiltak som strammer inn, mest konkret innen barnevernet.
De største kommersielle aktørene i barnevernet har hatt en gjennomsnittlig lønnsomhet på 22 til 23 prosent. Skyhøyt over fortjenesten i alt annet lovlig, privat næringsliv. Når fortjeneste kommer foran velferdstjenestene rammer det de som er avhengige av tilbudet. I dette tilfellet snakker vi om noen av de blant oss som trenger det aller mest. Det er våre barn, de som samfunnet må stille opp for. Dette veit jeg at KrF har vært opptatt av. Derfor håper jeg at Kjell Ingolf Ropstad som minister vil følge opp med handling.
Ropstads forgjenger, Linda Hofstad Helleland, var vesentlig mer engasjert i idrett enn å ta tak i velferdsprofitørene. Da hun var idrettsminister var hun opptatt av at «fellesskapets penger går til det de skal brukes til». Det samme var ikke tilfellet for barnevernet og de sårbare barna, som kommersielle tjener penger på. Men etter omfattende avsløringer av hvordan kommersielle barnevernsaktører lurte ut penger gjennom høye lederlønninger og eiendomskjøp, og at titalls millioner gikk til utbytte, oppkjøpsfond og skatteparadiser, startet Helleland en gjennomgang av de kommersielle aktørene.
Det blir nå opp til Kjell Ingolf Ropstad og KrF å følge opp resultatet av gjennomgangen. Jeg er glad for at det er en minister fra KrF, ikke fra Høyre, jeg skal diskutere barnevern med framover. Forhåpentligvis blir konsekvensen at aktørene som er der for å tjene penger blir overflødige, til fordel for ideelle uten profittmotiv og det offentlige barnevernet.
Stortinget har også vedtatt å øke andelen ideelle aktører i institusjonsbarnevernet til 40 prosent innen 2025, på de kommersielles bekostning. Dette er et viktig første skritt. Forslaget ble fremmet av KrF. Jeg forventer derfor at dette blir fulgt opp i tråd med Stortingets vedtak, selv om regjeringsplattformen bare delvis tar dette opp i seg.
Velferdsprofitørene har kanskje fått et sterkere overtak på stortingsflertallet etter at Erna Solberg fikk sin flertallsregjering. Men vi har folkeflertallet på vår side. Og enn så lenge videre setter jeg min lit til deg akkurat her, Kjell Ingolf Ropstad.
Din fungerende partileder og regjeringskollega Olaug Bollestad uttalte rett etter valget at hun kunne «love at KrF kommer til å fortsette kampen som vi har stått i i flere perioder nå, og nå ser vi muligheter for flertall for en politikk for at ideelle vinner fram og veksten for de store kommersielle skal stanses, og vi vil ha med alle partier som ønsker å være med på gode løsninger her, også partiet Rødt, vi ser fram til samarbeid om dette!» Jeg håper dere står ved deres ord, også etter at dere gikk inn i regjeringskontorene. Her kan og bør du prioritere å bruke den gjennomslagskraften du har vist i andre saker.