Debatt

Kan næringslivet redde oss?

Vi har ikke tid til å vente en en generasjon eller to for å se hvor dette bærer vei.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ledende politikere fortsetter å trekke føttene etter seg til tross for stadig klarere advarsler om klimakatastrofe, om masseutryddelse av det naturmangfoldet vi er avhengige av, og om økende ulikhet i verden. En ung jente fra Sverige har når det gjelder klima bokstavert det som er så enkelt at «selv en fem-åring kan forstå det»: utslipp må ned; fundamental endring må til. Hvis våre politiske valgte ledere svikter, hvem kan da redde oss?

Stadig flere sterke stemmer i næringslivet og blant store investorer gjør det tydelig at de ser sin rolle som mer enn å tjene penger. Ansatte og arbeidere i leverandørkjeder, lokalsamfunn både hjemme og ute, og det globale miljøet, skal ivaretas. Alle selskaper av en viss størrelse og med respekt for seg selv, sine kunder og samarbeidspartnere, skriver vakkert om bærekraft, om klima, miljø, og mennesker, på sine nettsider. Dette underbygges av en økende forståelse av at omlegging til bærekraft er nødvendig for at næringslivet skal overleve i det lange løp. Er det det som er redningen? Er det i næringslivet og i finansmarkedene at de modige og kloke avgjørelsene tas, som vil sørge for at vi oppnår en bærekraftig utvikling?

Vår forskning viser at svaret er både ja og nei. Det skjer mye bra i næringslivet og det er en økende interesse blant investorer, inkludert Norges eget enorme oljefond, for å legge om til bærekraft. Samtidig er det også fortsatt mye grønnvasking, eller som det har begynt å bli kalt med henvisning til den engelske forkortelsen for FNs bærekraftsmål: SDG-vasking. Selskaper snakker varmt og gjerne om alt de gjør bra, men, naturlig nok, ikke fullt så åpent om det de ikke får til – og i noen tilfeller enda verre: om miljøødeleggelser og utnyttelse av mennesker som de ikke ønsker at vi skal vite om, fordi det vil true deres økonomiske grunnlag.

Likevel ser vi i våre samtaler med næringslivsaktører og investorer at det er mye ekte vilje til å være en drivkraft for en bærekraftig utvikling. Det er en annen åpenhet nå enn bare for ti–femten år siden i samtaler om hvordan bærekraftige verdier kan skapes; hvordan langsiktige arbeidsplasser og god avkastning kan oppnås på en måte som respekterer planetens tålegrenser og sikrer livsgrunnlaget for mennesker overalt nå og i fremtiden. Dagens studenter, fremtidige beslutningstakere i næringsliv og finans, viser også et engasjement og en interesse som gir håp.

Vi har imidlertid ikke tid til å vente en generasjon eller to for å se hvor dette bærer vei. Vi må få til en fundamental omstilling til bærekraft svært raskt. Markedskreftene, enten vi snakker om finansmarkeder eller produktmarkeder, kan ikke identifisere godt nok hvilke selskaper og hvilke produkter som er bærekraftige. Selskaper som jobber seriøst med omlegging til bærekraft, risikerer å tape i konkurransen med useriøse aktører som er gode på (villedende) kommunikasjon. Det er også svært krevende å legge om til bærekraft eller starte opp som et bærekraftig selskap i et system som fortsatt er på tut-og-kjør-sporet. Det er ingen rapporterings- eller sertifiseringssystemer tilgjengelig i dag som fullt ut tar utgangspunktet i en forskningsbasert forståelse av hva bærekraft innebærer. Det er derfor ikke overraskende at det er krevende for et selskap alene å finne ut hvordan omlegging til bærekraft skal skje, og for andre å vurdere om et selskap er bærekraftig.

For å komme oss videre fra «kanskje litt bedre enn før», trengs det et samarbeid mellom forskningsmiljøer og selskaper som er i front på dette området. SMART-prosjektet representerer et slikt forskningsmiljø, og vi har tatt utgangspunkt i det beste av eksisterende systemer for å kunne utvikle et forskningsbasert styrings- og vurderingsverktøy for bærekraftige selskaper. I mars i år arrangerer vi en konferanse ved UC Berkeley, California, hvor vi bringer sammen selskaper, investormiljøer, akademikere og studenter nettopp for å diskutere og identifisere hva det betyr at et selskap er bærekraftig, og hvordan vi kan gå fra enkelteksempler til fundamental omlegging til bærekraftige samfunn.

For å kunne ta spranget fra enkeltselskaper og enkeltprosjekter til full omlegging trenger vi også bedre regulering. I dag deltar jeg i en paneldebatt i EU-kommisjonens konferanse Sustainable Corporate Governance (den streames via EU-kommisjonens nettside). Dette er en oppfølgning av EU-kommisjonens handlingsplan om bærekraftig finans, hvor det ble åpnet for å diskutere hvordan bærekraft kan integreres i styrets rolle. Dette gir også håp. Samtidig finnes det utvilsomt fortsatt sterke motkrefter som foretrekker å fortsette som før, til tross for alle indikasjoner om at det er en sikker vei mot en veldig usikker fremtid.

Mer fra: Debatt