I Dagsavisens 1. mai-utgave ble professor Nina Witoszek spurt om hvem arbeiderklassen er i dag. Svaret hennes var «en rørlegger som har tre ganger så høy lønn som meg som er professor».
Som Pål Hellesnes påpekte i Klassekampen her forleden, er det statistiske grunnlaget for denne påstanden ganske tynt. "Statistisk sentralbyrås oversikt over gjennomsnittsinntekt viser oss at ansatte i «akademiske yrker» i snitt tjener 518.400 kroner årlig. Rørleggerne tjener, i motsetning til det Witoszek ser ut til å tro, i snitt 404.000 i året," skriver Hellesnes.
Men statistikk kan som kjent brukes til så mangt. Så for sikkerhets skyld foretok jeg en test utfra den empirien jeg selv har for hånda: Skattelistene for Witoszek, og tre av mine rørleggervenner.
Witoszek var ikke helt enkel å finne. Grunnen til det er at hun i virkeligheten heter Walentyna Witoszek (takk til Wikipedia for disse opplysningene). Et søk på det navnet viste at hun i 2009 tjente 580 680 kroner. Skattelistene kunne dessuten vise at hun var den lykkelige innehaver av en formue på 1 538 670 kroner.
Mine tre rørleggervenner tjente i 2009 henholdsvis 291 556 kroner, 363 238 kroner, og 356 264 kroner. Ingen av dem hadde noe særlig til formuer. Sammenlagt blir det en million, elleve tusen og femtiåtte kroner.
Sannheten er altså at tre rørleggere til sammen tjener mindre enn dobbelt så mye som en professor.
Kommer Witoszeks feilslutning av at hun ikke kan regne? Sannsynligvis ikke. Årsaken er nok snarere å finne i at hun tenker på noe helt annet enn den jevne lønnsarbeidende rørlegger, eller den selvstendig næringsdrivende uten ansatte for den saks skyld. Hun må tenke på rørleggermestre med egne ansatte, i alle fall om regnestykket hennes skal gå opp.
Professoren kan trøste seg med at hun er i godt selskap. Det er ikke uvanlig å sammenblande arbeidere med arbeidsgivere på denne måten. Folk som ikke omgås arbeidsfolk til vanlig har lett for å blande de to sammen, slik Henrik Åsheim fra Unge Høyre for eksempel gjorde i samme utgave av Dagsavisen, når han snakket om fiskere som tjener fem millioner kroner i året og forskere som tjener en "brøkdel".
Fenomenet er velkjent. Vi kjenner det fra TV, der journalister som skal komme i kontakt med folkedypet, gjerne tar seg en snakk med en taxisjåfør (taxi må de jo ta uansett). At taxisjåføren ofte både eier produksjonsmidlene (bilen/bilene) og har ansatte, spiller mindre rolle.
Et eksempel på dette fenomenet var å finne på Twitter rett før første mai, da Klassekampen-journalist Olav Brostrup Müller skrev at han hadde "vært og intervjuet arbeiderklassen, og fant ut at den tjente fire ganger mer enn meg. Helvetes møkkasamfunn." Avisa som kom dagen etter kunne avsløre at arbeiderklassen i dette tilfellet var representert ved innehaveren av en bensinstasjon.
Det er altså grunn til å tro at det er andre ferdigheter enn regneferdighetene det står på.