Debatt

Kampen om talentene

Det er bred enighet om at forskning er nøkkelen for å løse mange store samfunnsutfordringer og omstillingsprosessen norsk økonomi står overfor. Men for å levere god forskning trengs gode forskere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Arnfinn H. Midtbøen, Carl Henrik Knutsen, Katrien de Moor og Guro Elisabeth Lind, alle fra Akademiet for yngre forskere

Den dalende interessen for forskeryrket avdekket av ulike undersøkelser de siste årene er foruroligende. Frykten er at universiteter og høyskoler nå taper kampen om talentene.

Denne kampen handler ikke bare om å tiltrekke de beste hodene. Den handler vel så mye om hvordan man holder på hodene man alt har og dermed sikre arbeidsforhold som muliggjør verdensledende forskningsmiljøer, et prioriteringsområde i regjeringens Langtidsplan for forskning.

Akademiet for yngre forskere og UioDoc gjennomførte høsten 2016 en undersøkelse blant over 800 forskere under 38 år ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Et dypdykk i undersøkelsen gir grunn til bekymring. Selv etter avlagt doktorgrad, er over halvparten av forskere under 38 år i midlertidige stillinger, og kun 1 av 5 tror de vil få fast stilling. Kvinner er enda mer pessimistiske enn menn. 1 av 4 yngre forskere har dessuten opplevd uønsket arbeidsledighet, for eksempel som følge av manglende forskningsfinansiering. Dette kan bidra til at interessen for yrket er dalende.

Tilbakemeldinger fra de som har valgt å satse på forskeryrket avdekker flere paradokser: Stor iver for forskeryrket, men svært usikre karriereutsikter; stort engasjement for institusjonsbygging, men liten deltagelse i strategisk arbeid og beslutningsprosesser; høy forskningskompetanse, men manglende mulighet til å opparbeide annen kompetanse for å kvalifisere til fast stilling; mye tid på søknadsskriving og publisering, men begrenset mulighet til å satse på langsiktig, banebrytende forskning. Disse forholdene må tas på alvor hvis vi skal nå målene i Langtidsplanen.

Usikre karriereutsikter kan og ha uheldige konsekvenser for forskningens kvalitet og norske fagmiljøer. Unge forskere med midlertidige ansettelser rapporterer at de ikke får drevet langsiktig forskning, men heller må søke kortsiktige meritter og prioritere små og «trygge» prosjekter.

Som en 36-år gammel mannlig postdoktor med 10 års forskningserfaring fra et matematisk-naturvitenskapelige fakultet oppsummerte: «Det er smartere for meg å arbeide på prosjekter som har stor sjans for å faktisk ende i en publikasjon. Med andre ord fungerer systemet slik at jeg ikke blir oppfordret til å arbeide med spesielt kompleks og nyskapende forskning.»

I dagens forsknings-Norge legger unge forskere mye innsats i å søke nye midler, «mens tiden egentlig burde brukes til ordentlig forskning.» Ifølge en 34-år gammel kvinnelig humanist, i forskerstilling ved et universitet, blir det derfor «vanskelig å tenke langsiktig og utvikle egen forskningsprofil». Midlertidige forskere kan ikke søke prosjekter der deres stilling ikke fullfinansieres, og mange bruker flere måneder hvert år på å prøve å nå frem i nasjonale og europeiske finansieringsordninger.

Hva skal til?

Dersom forskning faktisk skal bidra til å løse de store samfunnsutfordringene, bør vi spørre: Hva må til for at de beste forskertalentene velger en forskerkarriere? Og videre, hvordan kan vi sikre at neste generasjon forskere aktivt er med på å bygge opp sterke fagmiljøer? Akademiet for yngre forskere vil derfor sette fokus på unge forskeres arbeidsforhold og forskningskvalitet. Det er viktig å redusere midlertidighet og sikre muligheter for langsiktige stillinger for de beste talentene.

Men vi vil også oppfordre institusjonene til å ikke skjule seg bak regelverk. Institusjonene og enhetene må heller benytte seg av handlingsrommet som finnes i eksisterende strukturer til å innlemme unge forskere i strategiske og faglige beslutningsprosesser, undervisning og veiledning, og dermed tilrettelegge for at de fremragende, verdensledende forskningsmiljøene Langtidsplanen krever. Dette krever visjonært lederskap, men også en kulturendring: Å satse på unge forskere må ikke anses som en risiko for enhetene, men heller som en mulighet.

Mer fra: Debatt