FN 1953. Fra et møte i FNs sikkerhetsråd. Foto: AP/SCANPIX

FN 1953. Fra et møte i FNs sikkerhetsråd. Foto: AP/SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

29-05-2018

Kampen om suverenitet

Stadig flere stater vektlegger respekt for deres «indre anliggender». Hvor går grensene for staters suverenitet i dag?

d

I internasjonal politikk er de fleste begreper omstridte. «Suverenitet» er et av dem. Hva betyr det for en stat å være suveren, og hvilke grenser setter det for andre staters handlinger? Begrepet henger i dag tett sammen med ideer om hvorvidt inngripen i andre staters politikk kan være forsvarlig, og dermed hva oppgaven til et «internasjonalt samfunn» kan og bør være. Suverenitet står på ulike måter helt sentralt i flere av dagens internasjonale konflikter.

Politiske begreper består gjerne i navn på tross av endrede praksiser. Derfor snakket vi f.eks. om Norge som «demokrati» også da kvinner ikke hadde stemmerett, selv om det ville vært utenkelig å kalle noe slikt demokrati i dag. På samme måte har suverenitet gått gjennom endringer. Fra 1500-tallet av ble begrepet brukt for å beskrive absolutt makt over borgere, etter hvert eksplisitt knyttet til ideen om en stat. Utover 1800-tallet ble begrepet i vestlig kontekst knyttet til det å ha absolutt suverenitet over et avgrenset område og en befolkning. I dag henger begrepet særlig tett sammen med internasjonale organisasjoners rolle.

FN-pakten fra 1945 er et av de viktigste dokumentene i moderne folkerett. En grunnleggende idé da var at alle anerkjente stater skulle få sin diplomatiske representasjon – sin stemme – uavhengig av hva slags innenrikspolitikk landene førte. Dette er den samme ideen som vi har i liberale rettssystemer: hvert individ er et juridisk subjekt, og skal være like foran loven, uavhengig av hva slags tro eller meninger vi har. Overført til stater var tanken i 1945 at stater skulle være formelt like i retten til representasjon i FN. Suverenitet var både kontroll over sitt eget territorium, og rett til å utøve innenrikspolitikken slik de selv ønsket.

FN-pakten var preget av en form for liberal tankegang hvor det liberale er knyttet til ideer om toleranse også for andre levemåter. «Suverenitet» signaliserte dermed den selvbestemmelsesretten stater hadde over sin egen politikk innenfor et gitt territorielt avgrenset område. FN-pakten slo fast at den suvereniteten måtte respekteres av andre stater. Det var staten, ikke individene, som var det internasjonale juridiske subjektet. Det spørsmålet er kjernen i den historiske debatten om suvereniteten bør ligge hos staten selv, eller befolkningen. I 1945 var det, som på 1800-tallet, staten som var suveren.

Det var mange som i 1945 ønsket en annen form for statstenkning i FN, hvor hvordan stater så ut «innvendig» – altså deres styresett – var avgjørende for om de fikk være en del av det internasjonale fellesskapet. Folkerettseksperten Gerry Simpson kaller dem for «liberale anti-pluralister», de som ønsket en verden formet i sitt liberale bilde. Han påpeker at de tapte for dem som ønsket et FN formelt definert av at alle stater skulle formelt ha sin like representasjon. Likevel var det senere mange praksiser som skilte mellom «riktige» former for styresett. Bulgaria, Ungarn og Romania fikk f.eks. ikke medlemskap i FN i 1947 pga. «angivelige grove menneskerettighetsbrudd».

«Interne anliggender» var likevel ikke offisielt andre staters rettmessige agenda da FN-pakten ble signert. Faktum er at mange nok hadde ønsket at det var det, både da og nå. I stedet har den kampen delvis blitt tatt gjennom å fremme ny sedvanerett, som Responsibility to Protect (R2P). Menneskerettighetene var delvis et resultat av slikt press, selv om man fremdeles ble anerkjent som suveren stat uavhengig av hva slags politikk man førte. Ønsket er at individers rettigheter, fremfor staters, skal stå sentralt. Samtidig har forsøkene på å sette individers rettigheter foran statens blitt forkludret av at stater som USA, tidvis en pådriver for inngripen i andre staters indre anliggender, selv ikke vil legge seg under jurisdiksjonen til institusjoner som Den internasjonale straffedomstolen.

Kina og Russland har lenge fastholdt den tradisjonelle forståelsen av suverenitet, og dermed også den «opprinnelige» ideen om hva det internasjonale samfunnet (FN) har lov til å gjøre. Derfor er «interne» eller «indre» anliggender en hyppig brukt referanse. Riktignok har Russland brutt suvereniteten til Ukraina, men det unnskylder de med at Krim historisk var deres, at det er snakk om selvbestemmelsesrett – og, paradoksalt nok siden de selv var imot det, at vestlige land gjorde det først med Kosovo i 1999. Folkeretten og måten stater forholder seg til den på har alltid vært full av paradokser, kanskje nettopp fordi den er så åpen for fortolkning. Når Kina og Russland blokkerer resolusjoner om Syria i FNs Sikkerhetsråd, og viser til ikke-innblandingsprinsippet, har både de og deres motstandere folkerettsfortolkning på sin side.

En annen implikasjon av moderne folkerett og suverenitetsforståelse er at stater nærmest aldri «dør» som juridiske enheter: regimer forgår, mens stater består. For stabile politiske styresett som Norge og Frankrike, har ikke dette store implikasjoner for den generelle politikken, annet enn at de taler med den samme stemmen utad – statens – som tidligere regjeringer. Det er en av grunnene til at utenrikspolitikken ofte er mer konsensusdrevet enn andre politiske felt.

For stater som Afghanistan og Mali har statens juridiske permanens imidlertid store implikasjoner. Når stater ikke fungerer som sentraliserte maktmonopoler og «faller sammen», er ideen nå at de må bygges opp igjen – med utenlandsk hjelp. Suverenitet brytes for å bygge opp suverenitet. I mangel av sentralisert kontroll defineres stater som Afghanistan som svake – de mangler intern suverenitet. Samtidig er slike stater ofte karakterisert av desentraliserte maktsentra hvor ikke-statlige aktører som Taliban utøver sin egen form for suverenitet.

Den Islamske Stat (IS) hevder de driver med statsbygging, og viser til at de har suveren kontroll over et gitt territorium og et folk. De samler også inn skatter. Men, de er ikke anerkjent av andre stater, og deres form for suverenitet ligger dermed utenfor det internasjonale samfunnet. Når politiske enheter først får anerkjennelsen av å være en suveren stat, skal det mye til for å oppløse dem (Jugoslavia, Sovjetunionen). Inntil da skal det mye til for å få den statusen som suveren aktør, slik tilfellet er med Palestina og Catalonia.

I debatten om Brexit sto også suverenitet sentralt. For dem som ønsket løsrivelse fra EU, ble det argumentert for at det overnasjonale hadde frarøvet dem suverenitet over indre anliggender. Noe av det som forener dagens nasjonalistiske og populistiske høyrekrefter er nettopp ønsket om mer suverenitet, da forstått som selvbestemmelsesrett over interne affærer. EUs opprinnelige medlemskapskrav om å rette seg etter visse demokratiske kriterier blir nå reversert av medlemsland som Ungarn og Polen. Ungarske myndigheter avviser kritikk med referanse til «indre anliggender».

Et annet tema som blir stadig viktigere er skillet mellom et statlig støttet internasjonalt sivilt samfunn og en stat. Her ser vi i økende grad en «backlash» fra stater som ikke lenger ønsker fritt leide for utenlandsk sivilt samfunn. Stadig flere land ser på det som nettopp innblanding i interne anliggender. Flere stater, som USA og Russland, har regelverk for utenlandsk finansiering av aktiviteter på egen jord. I de siste årene har vi sett at stater presser mer tilbake på tilstedeværelse av både sivilt samfunn og media.

Da irene på fredag stemte over retten til abort, var suverenitet og innblanding et tema. Flere klagde over at bl.a. engelske og amerikanske aktivister blandet seg i «interne anliggender» ved å drive nettkampanjer mot eller for abortforslaget. Google og Facebook endte opp med å blokkere muligheten for utenlandske reklamekampanjer rettet mot irer og abortsaken. Spørsmålet er så hvorfor internasjonale nettkampanjer nå har blitt så kontroversielle, når vestlig sivilt samfunn lenge har jobbet med å påvirke andre lands politikk. Muligens er begrepet suverenitet i endring igjen.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!