I dag begynner første del av feltøvelsen til «Trident Juncture 2018». Dette er den største NATO-øvelsen på norsk jord siden 1984. Øvelsen inkluderer alle alliansens medlemmer, i tillegg til Sverige og Finland. Forflytnings- og transportfasen av øvelsen har pågått siden august, og nå går den inn i stridsfasen hvor store styrker til lands, sjøs, i luften og i cyberspace vil spille mot hverandre.
Formålet med øvelsen for NATO er å demonstrere evne til kollektivt forsvar og avskrekkelse, og trene på store operasjoner med bakgrunn i en såkalt artikkel 5-situasjon. Dette er et scenario hvor alliansen kommer et medlem til unnsetning etter et militærangrep fra en motpart. Det ligger i kortene at motstanderen man ser for seg er Russland. Noe av bakgrunnen for dette er det forverrede sikkerhetspolitiske forholdet mellom NATO og Russland, særlig som følge av Ukraina-krisen i 2014.
En nøkkelutfordring for NATO er Russlands økte ferdigheter innen det som kalles «nektelsesevner». Det vil si militære midler som truer en motpart sin evne til å komme seg inn i et geografisk område og å yte effektiv motstand når man er ankommet. Russlands moderne missiler spiller en viktig rolle i slike evner, ettersom de er blitt mer presise og kan nå mål over lange avstander. Dette gjør at Russland i større grad enn før kan true NATO-styrkers tilgang til ulike områder.
Nektelsesevner gjør det mer kostbart for NATO å komme et medlem til unnsetning, og kan dermed så tvil om den politiske viljen blant alliansens medlemmer til å leve opp til sine forpliktelser. Dette svekker alliansens forsvars- og avskrekkelsesevner. Utviklingen er problematisk for land som Norge og de baltiske statene, ettersom de er avhengig av å motta støtte fra NATO i en krisesituasjon.
I Norges nærområder vekker spesielt Russlands evne til å utføre nektelsesoperasjoner i maritime områder som Nord-Atlanteren, Østersjøen og Nordområdene stor bekymring. NATO har så langt hovedsakelig fokusert på den enkelte region hver for seg, og hatt en noe improvisert fremgangsmåtetil disse.
Men flere sikkerhetspolitiske eksperter mener nå at det er viktig med en overordnet tilnærming for alle disse regionene. Dette er en av hovedkonklusjonene i den nye boken, «Security in Northern Europe: Deterrence, Defence and Dialogue» som ble lansert under et arrangement i Oslo Militære Samfund mandag denne uken. Boken har bidrag fra ledende stemmer både i det norske og internasjonale forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøet. Utfordringer i Nord-Atlanteren, Østersjøen og Nordområdene må vurderes sammen i et større strategisk bilde, noe som altså innebærer at Nord-Europa ses på som ett enkelt operasjonsområde.
Å se på disse regionene under samme operasjonelle lupe har flere fordeler. Gjennom basene på Kolahalvøya i nord og Kaliningrad i øst strekker rekkevidden til russisk militærmakt seg over hele Nord-Europa. NATO trenger derfor en helhetlig tilnærming til denne potensielle trusselen. Dette vil kunne styrke alliansens forsvarsmessige samhold og avskrekkelsesevne.
Utviklinger i de ulike regionene i Nord-Europa er sammenkoblet. Oppstår en krise i en av dem, vil de andre lett kunne trekkes inn. For eksempel kan en konfrontasjon mellom NATO og Russland i Østersjøområdet ha en direkte påvirkning på situasjonen i Nordområdene og Nord-Atlanteren. Dette skyldes at flesteparten av Russlands strategiske atomubåter patruljerer i Barentshavet. Ettersom en av hovedprioriteringene til det russiske militæret er å beskytte disse ubåtene vil en krisesituasjon i Østersjøen kunne påvirke atferden til Russland i nord.
Samtidig er det ikke uproblematisk å se disse regionene under ett, ettersom NATO da operasjonelt slår sammen geografiske områder som i utgangspunktet har ulike sikkerhetspolitiske dynamikker. Russlands framferd i Østersjøområdet er for eksempel langt mer aggressiv enn den er i Nordområdene. Situasjonen der preges av et generelt lavt konfliktnivå og fruktbart samarbeid mellom de arktiske landene. Signalet NATO sender til Russland, og hvordan det vil kunne påvirke spenningsnivået i de ulike regionene, må dermed vurderes nøye.
Et forent fokus på Nord-Europa kompliseres også av at de viktige regionale aktørene Sverige og Finland ikke er medlem av NATO. De er nære partnere, og deltakelsen deres under Trident Juncture viser hvilken side de heller mot, men uten formelt medlemskap er verken deres forpliktelser til eller fra NATO garantert. Selv om NATO kan bøte på dette gjennom å institusjonalisere sine bånd og bidrag fra Sverige og Finland enda mer, vil forholdet uansett preges av en viss usikkerhet.
NATO er en organisasjon som stadig må håndtere nye utfordringer for å vise at den har livets rett. Derfor er diskusjonen rundt hvordan alliansen kan oppdatere sin forsvarsstrategi for våre nærområder viktig. En tilnærming hvor utfordringene i Nord-Europa ses under samme paraply kan være et skritt i riktig retning, så lenge man også jobber med å begrense de svakhetene som følger med. I så fall vil dette være et eksempel på alliansens tilpasningsdyktighet i nye tider.