Kampen om demokrati i Amerika er for alvor i gang. Presidentskapet til Donald Trump kan være redskapet som definitivt endrer USAs status som et ledende demokratisk system.
Dette vil for de fleste høres altfor dramatisk ut. Amerika er jo «Leader of The Free World»: et paradigma i demokratisk styring. Kan dette undermineres og endres i løpet av kun én presidentperiode? Etter mitt skjønn – som livslang student og forsker i demokrati som norm og praksis – er svaret dessverre «ja». Et slikt svar vil sikkert bli møtt med stor skepsis og uenighet. Selvfølgelig er Donald Trump en helt «annerledes» president. En leder ulik alle tidligere presidenter. Men en raseringssjef for demokratiske institusjoner?
Påstanden krever en klargjøring av premissene. Gitt at Donald Trump hadde null politisk erfaring før han overtok Det hvite hus, er de antidemokratiske konsekvensene av hans lederskap ikke en del av noen logisk «ideologi». Trump verken bryr seg om – eller kan noe om – demokratiets ve og vel. Som person er han klart egenrådig og «autoritær». Han er bøllete, en svindler og en løgner, med klare paranoide tendenser. Det finnes ikke en eneste «alvorlig» biografi om Trump som ikke stadfester en slik beskrivelse av «mannen». Trumps «autoritære personlighet» ligger på den motsatte enden av skalaen fra «demokratisk».
Dette betyr at Trump allerede, både i personlig stil og via sine fortløpende retoriske innslag, har flyttet på grensene for hvordan «executive power» utøves i USA. Med hensyn til demokrati er USAs styringssystem allment kjent for sin særpregete «maktbalanse» mellom de utøvende, parlamentariske og juridiske institusjonene. Om denne balansen forskyves til fordel for presidentembetet, vil USAs status som et vestlig demokrati radikalt forringes. Sannheten er at når det gjelder valg og politisk deltagelse er USA allerede en svak og lite eksemplarisk modell.
Men med Trump ved roret har systemets demokratiske status blitt enda lavere. Ved starten av sin periode som president nedsatte Trump en egen kommisjon for å gjøre det enda mer vanskelig for svake og «marginale» grupper å registrere seg ved valg (Kobach-kommisjonen). Videre har han aktivt polemisert mot rettsvesenets uavhengighet i sentrale politiske spørsmål, og har oppnevnt flere dommere med klart antifagbevegelse-holdninger. Slik sett har Trump allerede markert seg med hensyn til de grunnleggende spillereglene i USAs maktdelingssystem.
Det er i forhold til sin egen stilling – presidenten – at Trump representerer den sterkeste trussel mot demokratisk styring i USA. Blant historikere og statsvitere finnes det stor enighet om at USAs særpreg som politisk system ligger i begrepet «republikk» heller enn «demokrati. Av klare historiske grunner var idealet blant «the founding fathers» Roma og ikke Hellas. Den overordnete modellen var en konfederasjon, ikke et folkedemokrati. I en samling av like «delstater», der alle har en stor grad av intern styring, er det spesielt viktig at presidentembetet skal utøve en samlende funksjon. Målet med stillingen var en leder av stor personlig integritet som skulle representere nasjonens mest grunnleggende fellesinteresser.
Og i det store og hele har stillingen faktisk fungert i tråd med idealet. For å sikre presidentens personlige integritet ble grunnloven utstyrt med flere artikler som gir den lovgivende makt («kongressen») rett til å stevne, bedømme og fjerne presidenten for brudd på grunnlovens forskrifter og personlig opptreden. (Se Lafferty, Nye meninger, flere innlegg.) I USAs historie har kun to presidenter blitt stevnet («impeached») av Representantenes hus: Andrew Johnson i 1868, og Bill Clinton i 1998. Johnson ble stevnet for brudd på en lov vedtatt i 1867 som skulle begrense presidentens rett til å si opp offentlig oppnevnte personer. Clinton ble stevnet for «mened» og «motarbeiding av rettsvesenet» («obstruction of justice»). Ved «rettssaken» (som holdes av Senatet) ble både Johnson og Clinton funnet å være «ikke skyldig» i anklagene.
I et tredje tilfelle var Representantenes hus i ferd med å stevne Richard Nixon (i 1974) for: (1) «motarbeiding av rettsvesenet», (2) «misbruk av makt», og (3) «forakt for kongressen». Nixon bestemte seg imidlertid for å trekke seg som president før anklagene ble formelt vedtatt i Representantene hus.
Det er vanskelig å trekke konklusjoner fra tilfellene Johnson og Clinton. Den omstridte loven i Johnsens tilfelle ble senere annullert, og med Clinton var saken sterkt preget av dens personlige karakter (presidentens «utroskap» med Monica Lewinsky), slik at det er vanskelig å trekke grunnlovsmessige eller politiske konklusjoner. Situasjonen med Nixon er imidlertid relevant på to punkter. For det første var det Nixons adferd og handlinger i forsøket på å dekke over den opprinnelige ulovlighet (Watergate-innbruddet), som til slutt begrunnet en stevning. For det andre ble mobiliseringen av støtten for en anklage mot Nixon i kongressen klart «flerpartisk». Den gikk på tvers av de partipolitiske skillelinjene. Mens Trumps adferd som president fletter seg godt inn under det første punktet, gjør dagens bastante partimotsetninger i USA det andre punktet nærmest utenkelig.
Det er disse to forhold i Washington som nå gir grunn til å reise spørsmålet om USA er ved et historisk demokratisk vendepunkt. Tendensene peker i to retninger: (1) at Demokratene vinner mange nok seter i Representantenes hus i november til å kunne stevne Trump, men at Republikanerne nekter å godta at hans handlinger er i strid med grunnloven; og (2) at partikonflikten blir så sterk at Grunnloven forringes på en slik måte at USA mister sin mest særskilte demokratiske dyd: «checks and balances».
At Trump blir «impeached» etter valget til høsten er etter min vurdering høyst sannsynlig. Det er også sannsynlig at Senatet vil stemme for hans avsettelse. Om Trump godkjenner prosessen og sitt utfall er imidlertid høyst usikkert.