Debatt

Kampen om barndommen

Hva slags unge kommer ut i samfunnet etter 14-17 år med måling og testing?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skiller norsk barnehagepolitikk hodet fra barnets kropp? Gjør testregime barn redde? Vil neste generasjon kreve det offentlige for økonomisk kompensasjon for at forpliktelsene ikke ble innfridd? Kontantstøtta må vekk!

Den som leser boka «Kampen om barndommen» fra Res Publica forlag vil se at det reises en rekke viktige spørsmål – noen er lite berørt tidligere. Tove Heggen Larsen er redaktør og medforfatter sammen med 10 andre bidragsytere.

Boka omhandler de flerspråklige barna og gir viktige innspill til samfunnsdebatten – som å sikre et faglig innhold for å gi et rikt mangfold med god integrering og likeverdighet. To av forfatterne gir innspill her. Elena Tkachenko med språkets betydning for barnets utvikling – men ikke bare det; det er kvaliteten på dette som er viktig for å utjevne forskjeller. Beret Bråten viser til statistikk hvor en god del av dem som ikke bruker barnehage er minoritetsspråklige barn – og at de i snitt starter seinere. Hun konkluderer med at det nestenuniverselle tilbudet er mer en konsekvens av mangel på likeverdighet i tilbudet enn av gjennomtenkte valg.

God språkkvalitet er viktig. Men også å bli sett og hørt, kjenne tilhørighet, få anerkjennelse, trygghet, tillit og bygge vennskap gjennom leken for å utvikle seg som menneske, må legges til grunn i tidlige barneår. Dette utgjorde en viktig forskjell for de elevene jeg møtte som lærer i videregående skole.

En annen viktig debatt som pågår nå er kommunenes ansvar og oppgave for å vite hvordan penger brukes i de kommersielle barnehagene. Saken om Torshovdalen barnehage viser hvordan profitører kan boltre seg og hvordan det mangelfulle tilsynet i slike barnehager er. Fanny Voldnes skriver i «Lovlig rik på barnehager?»: barnehager er blitt et forretningsområde nesten uten å ha blitt diskutert. Er dette til barns beste? Hun gir en god og konkret beskrivelse av hvordan barnehageforliket har gjort det mulig å tjene penger på barnehage. Og stiller spørsmål om hvordan vi vil ha barnehage i framtida. Om det bevilges nok penger for å sikre dette.

Gro Hillestad Thune spør om de som jobber med barn i ulike sektorer er seg sitt eget ansvar bevisst; er det nok kunnskap til at barns rettigheter blir respektert? Lovene i seg selv er ingen garanti for at barna får omsorg. Min tanke går umiddelbart til de politisk ansvarlige – ikke minst de som har ansvar for asylbarna og barnefamilier som har bodd lenge i Norge. Hun stiller også et betimelig spørsmål i forhold til barn i risikosituasjoner: Har vi, tross handling i god tro, påført barnet noe de ikke fortjener? Her er det naturlig å trekke inn et av Tove Heggen Larsens spørsmål: Hva skal til for at de neste generasjonene ikke skal kreve samfunnet for økonomisk kompensasjon for en barndom i barnehager der forpliktelsene ikke ble innfridd fra det offentlige?

Kari Kleiv Redalen skriver herlig om barnehagedrift på bygda. Hun beskriver bygda, et fjellparadis i dalstroka innafor med stolthet og varme, og lurer på hva slags samfunn vi får i framtida; hva kommer folk til å leve av? Hvordan blir framtidas arbeidsmarked og bosettingsmønstre? Barnehagene i kommunen er inspirert av en by i Nord-Italia der barnehagene er viktige som bidragsyter i lokalmiljøet. Hun viser til Loris Malaguzzi sine visjoner: Barn skal oppleve verdiene som styrer et samfunn der alle mennesker har lik verdi, at et barn har hundre språk, men at «skolen og kulturen skiller hodet fra kroppen», og dermed fjerner barns mulighet til å lære og uttrykke seg på sin egen måte gjennom sanser, følelser og ulike kreative uttrykk.

Kommunen ga dem frihet til å lage sitt eget barnehageopplegg etter denne filosofien. Det er ikke selvsagt i dag. Redalen forundres med rette over at myndighetene har vektlagt ett fagområde i barnehagen; språk, tekst og kommunikasjon. Med dette skiller de med viten og vilje barns hode og kropp, skriver hun.

Jeg kan bare slutte meg til hennes bekymring rundt kontroll og måloppnåelse: Hva slags barn og unge kommer ut i samfunnet etter 14–17 år i barnehage, skole og utdanning, når de helt fra de er små stadig skal måles, vurderes, kontrolleres og testes? Min teori er at vi får unge voksne som er livredde for ikke å passe inn i eksisterende og svært trange normer – unge som sliter psykisk fordi de jobber så hardt for å tilpasse seg andre og leve opp til andres forventninger.

Stemmen til barne- og ungdomsarbeideren mangler. Men viktigst er at boka tar opp helt vesentlige spørsmål. Hva slags svar som blir gitt avgjør om framtidas barnehagepolitikk blir verre eller vesentlig bedre enn den er i dag. Lykke til med lesing – start debatten!

Mer fra: Debatt