Debatt

Kampen mot ensomhet

Fysiske møter er mer og mer erstattet av kontakt via skjerm. Med det følger godt dokumentert digital ensomhet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Noen som husker tida før Facebook, Instagram og Snapchat? Ja, jeg minnes første halvdel av 00-tallet med Nettby, Blink og Myspace. Å bli sveipet vekk på Tinder i dag er barnemat i forhold til da du sendte meldinger til folk på Blink og så at de hadde lest dem – uten å få svar. Jeg erindrer den merkelige tåkeheimen av anonyme chattefora som mIRC og chat.no, hvor du kunne få deg nye «venner» på minuttet – men miste dem igjen så fort ISDN-ruteren ramla ut, og du brukte den neste timen på å lete etter et anonymt nick.

Men jeg husker også tiden før internett. Tilbake til da Nokia 3310 var et verktøy for å ringe, sende sms og spille Snake. Tiden da sosial kontakt krevde at du dro bort på løkka og spurte om du kunne spille fotball med de som var der – tiden da du måtte banke på døra og høre om kompis var hjemme – og tiden da en date krevde at du avtalte et tydelig sted og tidspunkt, og at du møtte opp presis.

Mange introverte – som meg selv – husker også deler av denne tiden som vanskelig sosialt. Innadvendte mennesker ble tvunget til å akseptere ekstroverte spilleregler for å få være med og leke – og unngå å forsvinne inn i seg selv. Da de kom, ble sosiale medier og andre digitale nettverk av mange bejublet som banebrytende verktøy for å bekjempe ensomhet. Nå kunne nerder, gutteromsgutter og skakkjørte selvbilder verden over etablere nye vennskap gjennom få klikk – og fikk muligheten til å kommunisere med fjerne og nære bekjente på sin egen hjemmebane, via MSN og Messenger.

Og, ja – det var befriende og gøy en stund. Helt fram til Pandoras boks åpnet seg i feedene. Sosiale medier ble omgjort til et helvete for alle som ikke hadde noe å vise fram. Likes, kommentarer og retweets ble det viktigste suksesskriterier for millioner av skjøre sinn. Før-internett-ensomheten ved å ikke ha noen å leke med transformerte seg til et selvdestruktivt mareritt av meningstap for alle de som opplevde lav eller ingen respons på den digitale markedsplassen. Algoritmene har fått mange til å føle seg tvunget til å oppkonstruere digitale historier og liv for å få selvbekreftelse – og holde styggen på ryggen på avstand gjennom fiksjon.

Hvor farlig er ensomhet? En metaanalyse fra 2010 konkluderte med at risikoen for tidlig død som følge av ensomhet er sammenlignbar med det å røyke. En undersøkelse fra University of Chicago i 2014 dokumenterte at ensomhet får hjernen til å produsere stresshormoner som kortisol – som igjen kan føre til depresjoner. Og en finsk studie fra 2018 dokumenterte at sosial isolasjon og ensomhet i praksis fører til helsefarlige forhold – sykelig overvekt, slag og hjertestans.

De siste Ungdata- og Shot-undersøkelsene gir tydelige indikasjoner – ungdommer og studenter rapporterer at de er mer ensomme, mer angstplaget og mer deprimerte enn noensinne. Antatte konsekvenser er ulike og i varierende grad mulige å måle. Å ta sitt eget liv er den mest brutale konsekvensen. Selvmordstallene har ligget stabilt på mellom 500 og 600 årlig en stund, men i psykisk helsevern tar en pasient i gjennomsnitt livet sitt annenhver dag (!). De økonomiske konsekvensene for samfunnet av psykisk uhelse er enorme – sykefravær, institusjonell behandling, og redusert arbeidsmotivasjon og kreativitet.

Men tilbake til Ungdata – et interessant funn i den siste undersøkelsen var på spørsmålet «Hvor mange er ute med venner minst to ganger i uka?». Blant ungdomskoleelevene har det sunket jevnlig fra 40,3 prosent i 2011 til 29,9 prosent i 2016. Hadde det vært tall tilbake til tiden før internett så vil jeg anta at vi kunne sett en halvering.

Tiden for fysiske møter har blitt erstattet med kontakt via mobilskjermen – og det som er tydelig dokumentert som digital ensomhet.

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener det er på høy tid å gjøre noe med dette, og tror vi har noen løsninger på hvordan. En uoffisiell undersøkelse blant tiendeklasseelever i Drammen viste at over 7 av 10 svarte «En trygg og god voksenperson å snakke med» som det de savnet mest i livene sine. Vi kan ikke tvinge barn og unge vekk fra mobilskjermene, men vi kan gi dem relasjoner og tillitsforhold som alternativer – og som flertallet altså oppgir at de savner.

Vi vil fortsette kampen for tilstrekkelig antall kommunale jordmødre – som er med på å gi nyfødte barn og foreldrene den beste starten på livet. Her fikk vi en delseier før jul, og vi gir oss ikke før vi er i mål. Vi vil ha nok lærere og barnehagelærere til at det alltid er voksne tilgjengelige når et barn trenger noen å ta en vanskelig samtale med. Vi vil sikre at alle skoler har en sosialfaglig ressurs fast tilgjengelig.

Vi vil at Helsestasjon for ungdom skal være åpen også utenfor skoletid og ha et tilbud for psykisk helse, vi ønsker at ungdomsklubbene skal ha ressurser med psykososial kompetanse tilgjengelig, og vi vil utvikle lokale verktøy og tilgjengeliggjøre nasjonale hjelpemidler (Zippys venner, Drømmeskolen etc) som kan hjelpe skolene med å kvalitetssikre innholdet i det kommende Livsmestring-emnet.

Vi vil jobbe strukturelt for å samlokalisere skoler, barnehager, sykehjem og eldresentre for å bryte ned monokulturer og skape bedre kontakt mellom generasjoner. Og la det være sagt – selv om vi ønsker fokus på å rive opp problemet med roten ved å forebygge fra starten av livet, så anerkjenner vi at psykisk uhelse er et problem for alle generasjoner. Derfor ønsker vi også å jobbe for å øke dekningen av kommunale psykologer og fjerne ventelistene – og sikre at det ikke finnes en øvre aldersgrense for tildeling av timer til psykolog.

Fire av ti nordmenn føler seg ensomme (SSB 2015). Vi i De Grønne ønsker å sette alle kluter til for å gi mennesker større muligheter til å komme mer i ordentlig kontakt med hverandre, etablere trygge relasjoner, og akseptere seg selv fristilt fra digitale fengsler.

Vi klarer nok ikke å løse ensomhetsproblemet over natta – men et sted må vi begynne, og vi tror vi kan gjøre en forskjell dersom vi får tillit ved valget i september.

Mer fra: Debatt