Det er god grunn til å lytte til det ungdommene sier når de har ordet. Gjennom temaer som 17. mai, tro, verdier og mobbing formidler de nemlig ikke bare noe om sin egen tilhørighet og identitet- de problematiserer også samfunnets definisjonsmakt og smale normativitet. Boksene er for trange, rammene for rigide, mulighetene for få.
De unge i serien snakker på vegne av seg selv. De representerer ingen gruppe. Likevel er det mange som kjenner seg igjen i det de forteller. Det være seg andre med minoritetsbakgrunn, eller barn av norske foreldre oppvokst helt eller delvis utenfor Norge. En unge jente som hadde bodd i flere land i løpet av sin oppvekst, sa i en samtale med meg: ”Når jeg ser norske flagg, så blir jeg irritert, jeg blir lei meg….og det er ikke fordi folk ikke skal få feire nasjonaldagen, men fordi jeg ikke har noen spesiell dag å feire. Hvilket flagg skulle jeg ha valgt?” Dette utsagnet har jeg tenkt på mange ganger. Hvorfor kreves det av mennesker som har tilknytning til flere plasser at de skal velge noe over noe annet? Hvorfor utestenges norske borgere fra et felles ”vi” på bakgrunn av sin farge, etnisitet, navn eller tro?
Det er ikke bare barn og unge med flerkulturell oppvekst som skal kjempe for tilhørigheten. Det er også samfunnets kamp å få flere til å føle seg inkludert. Vi må utvikle vår inkluderingskompetanse. Vi må i større grad anerkjenne det disse unge opplever. Vi må la dem selv få definere hvem de er. Vi må synliggjøre hva de bærer med seg av kunnskap og ferdigheter. Vi må fortsette å gi plass til deres stemmer og perspektiver som en del av ”mainstream”- i media, på pensum, i debatter. Vi må rydde i ordbruk, retorikk og underliggende antakelser, og ta et endelig oppgjør med begreper som skaper utenforskap. Vi må utvide definisjonene.
Historier som dem som kommer frem i #JegErNorsk viser at identitet er flytende og bevegelig, og at den er individuell. Den kan ikke forhåndsdefineres. Man kan ikke se på folk hvor de hører til. Mennesker må få ha en identitet som favner vidt, uten at det mistenkeliggjøres eller problematiseres. Mangel på tilhørighet er ikke et angrep, flertilhørighet er ikke en trussel. Beretningene i serien taler for å fortsette å jobbe for mindre rigide rammer for norskhet, og for flere norske verdensborgere. De minner også om at mobilisering mot marginalisering, utenforskap og polarisering er en av vår tids viktigste kamper. Når det lokale og globale er så sammenvevd, så kan krysskulturelle barn og unge være noen av våre beste veivisere.