Dersom Norge skal lykkes med det grønne skiftet, er det helt avgjørende at disse konfliktene håndteres med kløkt og sindighet framover.
Den lokale motstanden handler om reindrift, naturødeleggelser og frykt for at lokalsamfunnene får lite eller ingenting igjen for å avstå arealer til vindkraftproduksjon. Det vil være direkte uklokt å ikke komme disse innsigelsene i møte. En framgangsmåte der den grønne omstillingen tres nedover hodene på lokalbefolkninger mot deres vilje, vil bare mobilisere motkrefter og føre til polarisering. Da vil det grønne skiftet bli vanskeligere å gjennomføre på sikt.
Samtidig er det ingen tvil om at vindkraft hører naturlig hjemme som en vesentlig del av framtidens kraftproduksjon. Når vi skal fase ut fossil energi, vil det være fullstendig naivt å se for seg at det skal skje uten vindmøller. Norge har gode muligheter til å mangedoble energiproduksjonen fra vind.
Klok forvaltning av naturressurser har vært et adelsmerke for norsk energipolitikk gjennom årtier. Hjemfallsrett og offentlig eierskap har sikret at nasjonale interesser ivaretas. Samtidig har man, særlig når det kommer til vannkraft, sørget for at store deler av gevinsten ved produksjonen pløyes tilbake til de lokalsamfunnene som faktisk avstår arealer. Det er en tilnærming som bør ligge til grunn for vindkraftpolitikken også. Da vil det forhåpentligvis bli langt enklere å skape oppslutning om prosjektene, enn om hele profitten går til utenlandske selskaper som tar med seg overskuddet ut av Norge.